* Det råder en tilnærmet Watergate-stemning i Washington. Presset mot president George W. Bush er økende etter at det er dokumentert at han brukte falske opplysninger da han i sin tale til nasjonen 28. januar hevdet at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Niger. Britiske Tony Blair er like hardt presset etter rapporten fra det britiske underhusets utenrikskomité. Blairs påstand om at Irak kunne utplassere kjemiske og biologiske våpen i løpet av 45 minutter har vist seg å være akkurat så grunnløs som kritikerne hevdet. Det er nå åpenbart for alle at toppolitikerne i verdens to ledende «demokratier» løy åpenlyst for å forsøke å skape et inntrykk av at Irak representerte en akutt trussel mot freden. Vi er enig med Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, som skriver at vi her står overfor et «massebedrag av dimensjoner». I USA snakkes det om riksrettssak mot George W. Bush, selv om det foreløpig er lite sannsynlig. Men sammenlignet med Watergate-opprullingen i 1972 og Bill Clintons Monica Lewinsky-skandale i 1998, er denne saken langt mer graverende. Hverken Richard Nixons eller Clintons løgner ble brukt til å starte en krig. Okkupasjonsmakten i Irak møter større og større problemer, og den amerikanske generalen John Abizaid hevder at de amerikanske okkupantene nå møter klassisk geriljalignende motstand. Kombinasjonen av Bushs løgner og økende problemer i Irak kan derfor bidra til et opinionsmessig klimaskifte i USA. Det internasjonale rådet for World Social Forum, som var samlet i Miami i juni, valgte å prioritere engasjementet for å styrke den hjemlige motstanden mot USAs krigspolitikk. Det optimistiske scenariet er at krigsløgnene og krigen mot Irak – spesielt hvis USA sitter fast – kan bidra til nederlag for de nyliberale og nykonservative krigshaukene i Washington.