«Tror ikke på Renberg» sier forfatter og kritiker Aage Borchgrevink over massiv spalteplass i Klassekampen 9. juli. Det hagler med beskyldninger om at romanen «Mannen som elsket Yngve» er «nostalgisk og lite kritisk blikk på fortida», «ingen forbindelse mellom personene i romanuniverset og makrobegivenhetene?», karakterer som verken er «troverdige eller interessante» og så videre. Med fare for å blande meg inn i en debatt den vanlige bokorm sjelden har noe med; jeg tror på Renberg. Jeg er født i 1973. Dog oppvokst i Bærum og jente. Men Renberg skriver om min ungdomstid. Han skriver om min søken etter å finne ut hva de andre mener som overordnet det å mene noe selv. Han skriver om verdien av å like riktig musikk uavhengig av om man egentlig liker musikken. Han beskriver det å være radikal og opprørsk som et identitetsprosjekt, mer enn et ektefølt opprør. Han skriver om å lure på hva det egentlig er å elske. Og det er troverdig og gjenkjennelig for meg som leser. «Mannen som elsket Yngve» er den mest troverdige oppvekstroman jeg har lest, ikke fordi den balanserer mikro og makro, eller fordi jeg liker at setningene begynner med «faen». Jeg liker boken nettopp fordi den er nostalgisk, hva er nå så galt med det? Oppgulp som det Borchgrevink serverer, viser bare en ting. At mange norske forfattere og kritikere for lengst har glemt hvem bøker er til for. Ikke for andre forfattere og kritikere, men for sånne som meg. Som rett og slett liker å lese. Og som tror på akkurat det jeg vil.