Testosteronen damper i luften sammen med aggresjon og svette. De er unge og kåte og kjeder seg der de befinner seg inneklemt i hvite skjorter og svarte bukser. De er her på det lille pensjonatet. De står i baren, de serverer, de biter negler, de venter og venter på at noe skal skje. De bukker høflig, de er rasende, de kan når som helst sprekke og slå ned gjesten som henger ved bardisken. De er oppspilte og trøtte og gjør så godt de kan for å klare rollen som ydmykede små tjenere. De kan drepe. Det er nemlig ikke en eneste jente på deres alder i denne landsbyen. De kjenner ikke byene i nærheten, de har aldri vært der. De bommer røyk, de biter negler igjen, de spiler opp øynene fordi de er så trøtte? Denne kvelden, når jobben er ferdig, skal de vandre tre kilometer til nærmeste diskotek. De skal gå langs stranda. Kanskje de treffer dem da, de unge kvinnene. Men først må de være på plass ved bordet der personalet skal spise sitt kveldsmåltid. De sitter der på rad og rekke i sine hvite skjorter og svarte bukser. De er trøtte, de er oppspilte, de deler en bolig ikke langt unna pensjonatet. De har tykke lepper og presser pølsebitene ned på brødet de skal spise med tykke fingre. En av dem slikker på fingrene etterpå. Snart, snart kan de reise seg og begynne vandringen mot den mulige kjærligheten. Den lille jenta med katten tett i armene sine – i pyjamas – kyssende alle god natt. De gamle fiskerne, den unge fiskeren som sier han går seg vill hvis han drar til byen, den mannen som hoster ved disken, som har råtne, lange tenner og som røyker hele tiden. Også han kysses god natt. Der er familier. Der er familier som forteller at jo, det kan nok komme en enslig enke innom av og til. Men hun danser ikke. Hun kan danse hvis hun ikke elsket sin mann. Gjorde hun det, danser hun ikke. De bekreftes i sine valg av den enslige kvinnen som er der som gjest. Familien er tross alt det beste. EVA LIND KARLSEN