Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Jose Bove arrestert

Rundt 300 demonstranter samlet seg utenfor det franske justisdepartementet søndag kveld, etter å ha hørt nyhetene om at den kjente bondeaktivisten Jose Bove hadde blitt arrestert i sitt eget hjem. Fire bønder skal ha lenket seg fast til offentlige bygninger, mens det ble ropt at Bove måtte løslates.

Bove ble arrestert under en storstilt aksjon der han ble hentet i helikopter, etter at politiet hadde slått inn inngangsdøra hans. 80 politimenn, noen av dem med hunder, var involvert i operasjonen, melder BBC.

Mot gen-mat

Arrestasjonen av Bove har møtt krass kritikk blant befolkningen i Frankrike, blant annet fra småbønder, fagforeninger og kommunistpartiet PCF.

En talsmann for sosialistpartiet uttalte ifølge BBC at regjeringen i denne saken hadde «valgt konfrontasjon».

Nektet dom

– Bove har kategorisk nektet å samarbeide med rettssystemet, uttalte Perben etter arrestasjonen, ifølge BBC. Justisministeren sikter til at Bove har oversett rettens tilbud om å omgjøre dommen til samfunnstjeneste.

En talsmann for partiet til president Jacques Chirac, Francois Baroin, uttalte at «Bove gikk inn i denne kampen vel vitende om risikoen».

Den franske innenriksministeren Nicolas Sarkozy var mer åpen i sin irritasjon over Boves popularitet blant befolkningen.

– Skal regjeringen la være å følge opp en juridisk avgjørelse bare fordi det er Bove, som snakker flytende engelsk og som er elsket av media? Hva er problemet? Hvor er skandalen, skal han ha uttalt ifølge BBC.

Populær bonde

Bove har også blitt internasjonalt kjent som en sentral kritiker av nyliberalistisk globalisering, og deltok i Verdens Sosiale Forum i Porto Alegre, der han markerte solidaritet med småbønder i Sør.

Yohan Shanmugaratnam

Det vanskelege folket

Håkon Kolmannskog

** «De radikale, de kulturelle og de politisk korrekte sår den jorda som Hagen høster», skriv Aslak Sira Myhre i artikkelen «Hagens folk» i siste nummer av tidsskriftet «Arr». Venstresida er prega av ei kulturradikal fråstandtaking til folket, skriv Sira Myhre.

Harde ord, men det er vanskeleg å vera usamd. Då hundre kulturfolk før valet i 1999 på oppmoding frå Dagbladet stod fram og fortalde kvifor dei ikkje røysta Frp, fungerte dette berre som bensin på det populistiske Frp-bålet. Delar av det norske folket gjorde ein omvendt Drillo, som i 1994 såg kven som var for EU og røysta nei: Dei tok ein kik på kven som var mot folket, og røysta på den einaste som var for det: Carl Ivar Hagen.

Men kva er alternativet til kulturpaternalisme og småborgarleg folkeforakt?

«Tvangsproletarisering er jeg selvsagt mot. Men det kan være liten tvil om at AKP-erne var villige til å ta konsekvensen av det de sto for. Det var en vilje til å komme folket i møte» uttalar Sira Myhre til Klassekampen på laurdag. Som forresten er son av den sjølvproletariserte Kværner-tillitsvalde Eldar Myhre. Like før jul reiste Myhre den eldre sjølv same ordskifte i Klassekampen. Han uttalte at «En folkelig bevegelse uten folk som liker Cowboy-Laila og Sputnik er helt utenkelig. Kanskje problemet er at så store deler av de radikale ikke liker folket.»

AKPs sjølvproletarisering har blitt møtt med massiv latterleggjering og fordømming i norsk ålmente, truleg mykje urettvist. Eitt av resultata av denne unike episoden i norsk historie er uredde tillitsvalde som Eldar Myhre, Per Østvold og Arne Byrkjeflot. Aslak Sira Myhre har rett i at dei mange radikale som gjekk ut i industrien verkeleg gjorde forpliktande val, dei synte for heile omverda at dei ville endra verda og at dét kanskje ikkje først og fremst skjedde i kantina på Fredrikke.

Men samstundes er det noko grunnleggjande paradoksalt med den vegen Arild Asnes-ane valde. På den eine sida er det sympatisk at fleire tusen ungdommar, kanskje dei beste i sin generasjon, takka nei til universitetssystemet sine privilegium og makthierarki. På den andre sida kan ein sjå proletariseringa som ei symbolsk handling som indirekte fortalde arbeidarklassen, som hadde slete i generasjonar for at ungane deira skulle få tilgang til høgare utdanning og sleppa å øydeleggja ryggen på samlebandet eller ved smelteomnen, at den verda, den er ikkje for oss. Arbeidarklasse bli ved din lest.

Kombinert med ein ideologi om «partiets leiande rolle» og eit mildt sagt uavklårt syn på demokrati kan dette fenomenet sjåast som ein ekstrem form for paternalisme: Folket vart ein mytisk kategori som skulle «tenast», men sosialismen skulle ikkje innebera å la det same folket få røysta fritt i val eller velja sine eigne arbeidarparti.

Det er vanskeleg å sjå at Myhre den yngre kjem med betre løysingar på kva venstresida bør gjera i høve «folket» enn far sin. Som i førre runde ser det heile ut til å enda opp med halvkveda viser om å «bli en del av, og jobbe sammen med folket» som Aslak Sira Myhre skriv. Eller å «like» folket, som Myhre den eldre utrykker det. Aslak Sira Myhre har nok rett i at venstresida treng å diskutera radikalitet, avantgarde og folkefleirtal. Men då kan vi ikkje driva gamaldags reproduksjon av 1970-talistiske dogme om «å lika» eller å «bli del av» folket.

For folket røystar ikkje berre Frp; over tjue prosent av folket seier dei vil røysta SV ved neste val. Over 700.000 av folket arbeider i offentleg sektor. I dag har om lag 22 prosent av folket over 16 år universitets- eller høgskuleutdanning.

Å «elska folket» som Mao og AKP sa, er like meiningslaust som å hata det. Kanskje vi skal starta diskusjonen med å avskaffa omgrepet?

Håkon Kolmannskog

Terroristene i Gøteborg

Thomas Berg

Stefan Jarl er en sint mann. Sint, fordi man i ettertid av alle gatekampene i Gøteborg bare har fått høre myndighetens versjon av hva som faktisk skjedde. Nå har han, sammen med regissørkollega Lukas Moodyson, satt sammen en dokumentar – «Terroristerna, en film om de dömda» ? der vi får høre de fengslede aktivistenes egne historier.

– Mange spør om hvorfor de ikke har sørget for å uttale seg før, men sannheten er at de fleste av dem ser med dyp skepsis på borgerpressen – med god grunn. Dagens Nyheter har allerede sørget for å skjelle ut meg og Lukas ved å tillegge oss ting vi ikke har sagt, og hevde at vi er noen gale og forvirrede venstreidioter når vi protesterer mot at en 18-åring ble skutt av politiet, men det är alltså bara nåt jävligt rappakalja, tordner Jarl.

Hvem er aktivistene?

– Men vi har ikke gjort annet enn å benytte oss av bilder som allerede er lett tilgjengelig. Det er scener hentet fra både krigssituasjoner og fra mishandling av dyr, og lagt der fordi det er viktig å sette volden i Gøteborg inn i en større sammenheng. Selv om steinkasting er bortkastet politisk tid, er det likevel småtterier sett i forbindelse med at ett barn dør av malaria hvert eneste minutt på verdensbasis, eller at tusener dør av underernæring, samtidig med at folk går rundt og kjøper Gucciklær. Frustrasjonen over denne skjevheten, denne overvolden, har jeg stor forståelse for. Gir man blaffen i at verden er urettferdig og syk, er man selv en del av sykdommen. Dette har aktivistene tatt konsekvensen av.

Jarl var nysgjerrig på hvem det var som protesterte i Gøteborg. Hva tenker de? Hva vil de? Hvordan vil de forandre verden? Hva gjør oppholdet i fengsel med dem? Under arbeidet med filmen lot han seg villig imponere av alle de som lot seg intervjue.

– Vi snakket ikke med en eneste dumskalle, ikke én galning, ikke én hooligan, og ikke én som ble finansiert av en internasjonal, kriminell liga, slik statsminister Göran Persson presterte å påstå. Vi snakket med veldig engasjerte mennesker som gjennom sitt politiske arbeid ønsker å gi et seriøst bidrag som samfunnsborgere. Målet med de strenge straffene som er gitt, er å skremme resten av befolkningen, den brede opinionen, fra å gjøre nettopp dette. Men de vil aldri lykkes. For når undertrykkingen ovenfra øker, blir gatas røst desto sterkere. Disse ungdommene kommer aldri til å holde kjeft.

Rettsprosessene

– Rettsprosessene har vært en skandale. De fengslede ble fullstendig isolert fra omverdenen, selv sine egne familier, etter å ha blitt anholdt. Den høye straffeutmålingen har vært helt unik i europeisk sammenheng. Mange har fått store avbrudd i sine utdannelser og arbeidsforhold. Samtidig er ikke én – ikke én – eneste politikonstabel dømt – selv ikke de som skjøt. Mange skudd ble avfyrt i forbindelse med sammenstøtene, men takk og lov for at ikke flere enn tre ble truffet.

I går meldte Klassekampen at den daværende politimesteren i Gøteborg, Håkan Jaldung, må møte i retten, tiltalt for ulovlig frihetsberøvelse. Jarl har liten tro på at dette vil føre til noen domfellelse.

– Han kommer naturligvis til å bli frikjent han også. Om han blir dømt, kan han risikere å bli holdt personlig ansvarlig og måtte betale erstatningene av egen lomme, hvilket selvfølgelig aldri kommer til å skje.

Jaldung tiltales for å ha sperret 458 mennesker inne på Hvitfeldska gymnasiet. En av Jarls egne sønner var blant dem som ble sperret inne.

– Det fantes ikke hotellrom å oppdrive i byen, og det var myndighetene selv som hadde plassert de tilreisende aktivistene der inne. Da politiet sperret dem alle inne ved hjelp av containere, ringte han meg fra mobilen og fortalte at de hadde våknet til et jævla bråk – ingen skjønte noen ting. Hva i all verden skal vi gjøre? spurte han meg. Han, og alle de andre, hadde jo bare reist til Gøteborg for å si sin mening.

Økende politivold

– Sønnen min, og de fleste andre som var der, er bare ungdommene. Jeg er vokst opp i et samfunn der jeg lærte at straff ikke hjelper. At man skal være forsiktig med straff, særskilt overfor yngre mennesker. I straff inngår blant annet elementene hevn, vern og korrigering, at man skal lære av leksen, men i dag synes bare hevnmotivet å være tilbake, sukker Jarl

Når filmen nå har premiere, skjer det som en del av den større markeringen «Motståndsdagar», som arrangeres i helgen i Gøteborg. Der vil det bli vist flere filmer om andre konflikter, avholdt konserter og debatter. Om og når filmen kommer til Norge, er i skrivende stund ennå ikke klarlagt.

thomas.berg@klassekampen.no

Thomas Berg