** Jeg synes fotball en dønn kjedelig. Her en dag, da Norge spilte mot Romania, var jeg på familiebesøk og ble høyst ufrivillig involvert i denne fotballkampen. Det eneste jeg kunne gjøre for å more meg selv mens tv-en sto på var å spørre høyt og alvorlig hvilket lag som var Manchester United eller lure på hvilken spiller som var Kevin Keegan. Til slutt var det bare meg som lo og jeg forsto at slikt skal man absolutt ikke spøke med fordi fotball er dødsalvor og sinnssykt spennende sport. Nuvel. Det er bare en ting, en mann, som får meg på grensen til interessert i nevnte sport: David Beckham. Siden jeg er svært glad i kjendisblader og slikt – ja, jeg vet det er skrekkelig politisk ukorrekt – har jeg selvsagt overvåket Beckham helt siden han forlovet seg med en Spice-girl og frydefullt fulgt de stadig mer halsbrekkende øvelsene paret foretar når det gjelder å kle seg i matchende klær. I disse dager er dramaet om David førstesidestoff i alle verdens aviser. Det er en såpeopera jeg ikke klarer la være følge. Blir han solgt fra Man U, vil han selges og hvem kjøper for hvilken pengesum? Hva sier Posh, fotballens Yoko Ono, vil hun bo i Milano eller Madrid, er manager Alex Ferguson fryktelig forbanna på Becks sånn som sladreavisene skriver, eller er det hele et nøye regissert show for ytterligere å heve den unge spillerens markedsverdi? For det er dette det handler om. Mediescore = markedsverdi = penger. Men er det ikke viktigere at en spiller scorer på fotballmål enn på media, spør den naive? Phøy – det er i tilfelle bare et pluss, en bivirkning av et godt salg. Om han tilfører det nye laget ny kapital? Se her ja – nå er vi inne på selve kjernen i et godt kjøp. Og nå ble fotball plutselig ganske spennende for oss andre også. Fotball har alltid handlet om kjøp og salg av mennesker. Hver eneste sommer er det åpent marked i fotballverdenen. Jeg har med forundring observert denne moderne menneskehandelen hvert år, denne byttingen av en mann hit mot to menn dit med litt medgift på si, et marked som hvert år blir litt griskere og grådigere i kantene, uten at noen kommentatorer eller fans er kritiske eller bekymrer seg for fotballspillets sjel av den grunn. Men kampen om Produktet Beckham avslører fotballens mindre sjarmerende sider mer tydelig enn noen gang. David Beckham er den mest salgbare engelske varen siden The Beatles og han behandles som et stykke kjøtt. BeckHAM om du vil. Nei da, det er ikke spesielt synd på han, han lever som en godt foret okse, men det er alltid spillet, og ikke ballen, vi skal angripe i kritikk, så også her. Det fotballaget som knabber David Beckham vinner kanskje ikke Champion?s League, men det vinner sannsynligvis VM i kommersiell dominans. Real Madrid for eksempel, har aldri lagt skjul på at spillere som vinner store selskaper til laget er like viktige som spillere som vinner fotballkamper. Produktet Beckham vil fungere som honning for insektene i multinasjonal business: Nike, Pepsi-Cola, Vodaphone og Siemens vil myldre rundt laget, øse av seg penger og gjøre Real rikest i verden. Beckham er sannsynligvis klodens mest fotograferte mann. Oljeselskapet Castro kjøpte han da 80 prosent av folk i Thailand, Vietnam og Kina sa de ville kjøpe deres produkter dersom Becks sa de skulle gjøre det. Becks har akkurat vært på Asia-turne for å si til folk at de skal kjøpe Castros produkter. Jeg tipper at inni seg er Becks fremdeles en enkel guttunge som elsker det han driver med. Det kan være lett å glemme kjærligheten til spillet i kommersiell rus av penger, glamour og enda mer penger. På 1950-tallet tjente spillerne kanskje en femtilapp i uka, i dag tjener de en halv million, men lojaliteten til spillet er garantert det samme for en frelst fotballsjel, både på bane og tribune. Jeg sovner av fotball, men skjønner at andre elsker det. Det hadde vært fint om fansen stilte spørsmål ved grensene for menneskehandel. Det hadde vært fint om fansen som selv knapt har råd til å gå på kamp stiller spørsmål ved de enorme summene et enkelt menneske blir tildelt for å trikse med en ball. Det hadde vært fint om spillets sjarm ikke forsvant i marked, marked, marked. Det hadde vært fint om fotballspillet fremdeles finnes i fremtiden. Det hadde vært fint om ikke den rikeste vant i dette spillet også. Fri fotballen!