Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Urimelig kritikk

Henrik Lunde

Mitt innlegg 7. juni der jeg etterlyste dokumentasjonen på påstandene om «jødisk makt» i et innlegg 3. juni har fått Klassekampen til å brette opp ermene. Over to sider i fredagens Klassekampen blir undertegnede angrepet av debattredaktør Kolmannskog og lektor Madsen ledsaget av det største bildet av meg som har stått på trykk noensinne.

Jeg spurte Klassekampen om hvorfor man trykker to sider med sterke påstander mot gruppen «jøder» uten at en eneste en er dokumentert eller begrunnet. Debattredaktør Kolmannskog vrir dette til at jeg skal mene at det er «uheldig at Brendbergs meiningar kjem på trykk», og videre at jeg skal støtte «at slike som ein er usamd med får eit generelt forbod mot å skriva og debattera». Dette er fri fantasi og en grov og uriktig påstand. Det ordskifte som Kolmannskog ønsker kan neppe komme i stand når man nekter å forholde seg til hva «slike som ein er usamd med» faktisk skriver. Artikkelforfatter Brendberg er i motsetning til debattredaktøren enig i dette, og skriver selv i et åpent brev til meg: «Påstandane er svært grundig dokumenterte i dei bøkene som eg har nemnt. Elles er Klassekampen ei avis, ikkje eit tidsskrift. Eg valde difor å ikkje laga 20-30 fotnotar knytt til detaljar.» Men Kolmannskog unngår hele problemstillingen, og nekter også å svare på om han tror et så kraftig angrep på «jøder» ikke kan bidra til legitimering av antisemittiske konspirasjonsteorier. Det er bemerkelsesverdig og i en smule kontrast til Kolmannskogs ønske om å ha en åpen debatt. I mine øyne krever en god og åpen debatt at man forholder seg til hva ens meningsmotstander faktisk skriver.

Lektor Madsens innlegg er verre å bli klok på. Han ønsker i likhet med meg «å byggja stein på stein av innsikter som byggjer på empiriske fakta». Nettopp derfor stilte jeg med kritisk til at Klassekampen trykket en så grov kronikk uten ett eneste empirisk faktum. Les innlegget en gang til så vil man se at jeg verken mener Brendberg er høyreekstrem, ei heller at han ikke skal få ytre seg, eller at han er medløper for noe som helst. Hans artikkel derimot, med et nyansefritt bruk av begrepet «jøder» og med en lang rekke udokumenterte påstander om deres makt, motiver og metoder er til forveksling lik det som trykkes i høyreekstreme medier. Men Madsen lanserer også hypotesen om den «egentlige» bakgrunnen for mitt innlegg: «Eller er det kanskje heller slik at problemet ligg i at temaet jødisk makt og maktuøving vert teke opp?» Konspirasjonstesene lenge leve –Min grunnleggende kritikk mot Brendbergs artikkel er at han bruker uttrykket «jøder» konsekvent om de nettverk, sammensvergelser, påvirkningsagenter og så videre han omtaler. Poenget er at disse menneskenes etnisitet blir gitt den avgjørende forklaringskraft hva gjelder deres påståtte misgjerninger. Andre variabler som politisk syn, klassebakgrunn eller andre faktorer blir ikke nevnt. Da begår man en klassisk generalisering, og det blir – som jeg skrev – svært likt det som skrives i høyreekstreme fora.

Ærlig talt, Madsen, Brendberg og Kolmannskog – jeg mener selvsagt at man skal skrive og debattere om alt. Men presisjonsnivået bør være rimelig i samsvar med de påstander man setter fram. En dobbeltsidig kronikk rettet mot «jøder» som sådan har et generaliserende premiss som jeg er svært kritisk til. Når man sitter på «dokumentasjon» som man ikke vil gi ut fordi man skriver i Klassekampen og ikke i en bok – da blir det svært vanskelig å ta artikkelen seriøst.

Det må være mulig – også i Klassekampen – å stille spørsmål ved innholdet i en ytring uten å bli beskyldt for være en «kommissær» som vil forby og sensurere det man ikke liker. Spørsmålene ble stilt, men er ikke besvart, og det tas til etterretning.

Informasjonsleder i Antirasistisk Senter

Henrik Lunde,

SV ved et veiskille

Anders Hamre Sveen

I et intervju i Klassekampen tirsdag 10. juni kommer Erlend Bjørgtvedt i SVs forsvarspolitiske utvalg med følgende synspunkter: «Med 'out of area'-strategien blir Nato mer relevant.» «Nato er den eneste internasjonale organisasjonen som kan tvinge USA tilbake på FN-sporet. Som Nato-medlem har Norge anledning til å påvirke USA i riktig retning.» «De siste årene har jeg blitt mer USA-kritisk, men større tilhenger av Nato.» «Jeg tror det at Nato har vedtatt 'out of area' som konsept gjør det vanskeligere for USA å gå til angrep på andre land.» «Mitt ja til Nato er ikke det samme som Høyres Nato-politikk.» Han mener det er bred Nato-støtte blant SVs velgere, og tror også at Nato-støtta er voksende blant partiets aktive medlemmer. Bjørtvedt mener at USA vil bli mer og mer pressa til å ha de europeiske landa i Nato med seg, før landet eventuelt går til krig på egenhånd. Slik mener han at Nato har en unik bremserolle. Det kommer videre fram av intervjuet at Bjørntvedt er motstander av Natos operasjoner i Afghanistan. Out-of-area-strategien til Nato gjør Nato-motstand mer relevant. Nato-bombinga av det tidligere Jugoslavia og krigen mot Afghanistan viser med all tydelighet at Nato bare har blitt mer aggressivt. Dette gjør SVs standpunkt for norsk utmelding av Nato mer legitimt, ikke mindre. Når Bjørgtvedt karakteriserer Nato som en «internasjonal organisasjon» må jeg få komme med en innvending. Det store flertall av verdens nasjoner er ikke medlem av Nato! Nato er ikke en internasjonal organisasjon, men en vestlig allianse, som heller ikke omfatter alle vestlige land. At Nato-land skal kunne tvinge USA til noe mener jeg USA tydelig har motbevist med krigen mot Irak. USA er verdens eneste supermakt og gjør mer eller mindre som de vil. Det er vel heller slik at Nato, samla sett, undergraver FN. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å bli både mer USA-kritisk og samtidig mer Nato-vennlig. Slik jeg ser det framstår USA som Natos ubestridte sjefsnasjon. Det er ikke for ingenting at øverste myndighet for Nato i Europa er fra USA.

Undervurdering

Jeg tviler ikke på at Børgtvedt har andre begrunnelser for sitt Nato-standpukt enn Høyrefolk, men slik jeg ser det blir utfallet det samme: støttetil den imperialistiske alliansen Nato. Natos «out of area»-strategi gjør Nato mer offensivt, i strid med hva SV ønsker. Å se på Nato som en bremsekloss for USA er å undervurdere USAs vilje til å handle på egen hånd. Å bruke det at det er økende Nato-støtte blant SVs velgere som argument for at SV skal forandre Nato-standpunkt holder ikke mål. Det må jo være SVs medlemmer som bestemmer hva SVs politikk skal være. Å stemme på SV er å stemme på SVs politikk. Få er enige med et parti i alt. Men de som velger å ikke tegne medlemskap i et parti og som derfor ikke har valgt seg et parti som deres, kan ikke få diktere hva et parti skal mene. I spørsmålet om verneplikt sier Bjørntvedt følgende: «Jeg mener det er et vervet forsvar som er veien å gå. Og jeg skiller mellom soldater som verver seg for en avgrenset periode og yrkesoffiserer. En verva hær er ikke det samme som den yrkeshæren SV har vært kritiske til.»Det er her Bjørgtvedt tar grundig feil. En vervehær og en yrkeshær er to ord for nøyaktig det samme. For et sjølerklært sosialistisk parti burde forsvaret av den allmenne verneplikten, og en reell sådan som inkluderer begge kjønna, være en prioritet. Forsvaret i dagens Norge er ikke et folkeforsvar, men å fjerne den allmenne verneplikten vil gjøre forsvaret mindre slik det bør være. Å gjøre militæret eksklusivt vil rett og slett gjøre Norge mindre demokratisk, og øke sjansene for at militæret blir en stat i staten.

SV står ved et forsvarspolitisk veiskille. Jeg oppfordrer alle Nato-motstandere og tilhengere av et folkeforsvar i SV til å gå kraftig ut mot forslagene om å begrave «Nei til Nato» og om å fjerne den allmenne verneplikten. Et sosialistisk parti bør slåss for et nasjonalt folkeforsvar. Her er utmelding av Nato, kamp mot halvering av Heimevernet, kamp for bevaring og styrking av den allmenne verneplikten sentralt. I tillegg til å melde oss ut av Nato bør Norge si opp vårt assosierte medlemskap i Vestunionen. Det er bare slik norsk forsvarspolitikk kan styres av Norge. SV burde også støtte Tillitsmannsordningen i forsvaret (TMO) sin kamp for å heve statusen på verneplikten ved å gi de vernepliktige mer i dagpenger (i dag er dagpengene på cirka 108 kroner) samt øke dimmisjonsgodtgjørelsen til 25.000 kroner fra dagens 6000. I tillegg bør Kristin Krohn Devolds forslag om å kutte i bevilgningene til Voksenopplæringen (VO) i forsvaret møte SV-motstand.nydimmitert SV-medlem

Anders Hamre Sveen,

Rundkjøring eller U-sving?

Lars Akerhaug og RVs arbeidsutvalg

Jørgen Strickert og Anders Dalsaune Jensen leverer i Klassekampen 27. og 28. mai en dobbeltkronikk som åpenbart er ment å skulle provosere. Svingslagene deles ut i hytt og pine, til Eli Aaby fra Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og Jorun Guldbrandsen fra AKP. Mens pornoindustriens apologet nummer en i Norge for tiden, Kjetil Rolness, blir berømmet for å ha skrevet en «lærerik og tankevekkende bok». Kronikkforfatterne fra ledelsen i Rød Ungdom betegner til og med langt på vei Rolness som feminist –De beskylder kvinnebevegelsens argumentasjon for å gå i sirkel. Vi mener de to foretar en u-sving vekk fra hva som har vært en av Rød Ungdoms viktigste paroler: kamp mot salg av sex og kropp!

I likhet med Rolness går Jensen og Strickert utenom en av kjernene i diskusjonen om pornografi og hva pornografi er. Pornoindustrien er først og fremst en handel med kvinner. Det er greit å ville «diskutere spørsmålet om porno og seksuell frigjøring» (uten at de to tingene har særlig med hverandre å gjøre). Men hvis diskusjonen ikke bygger på at det er et åpenbart mål å stoppe pornoindustriens brutale utbytting av kjønn, og den ideologiske reaksjonen dette representerer, blir det hele lite fruktbart.

Venstresida bør absolutt ikke delta i kampen om dette markedet, men være de fremste til å slåss mot slavehandelen.

Hvis noen hadde gått ut og sagt «det er greit å banke negre» ville Strickert og Jensen neppe tatt dem i forsvar. Men Rolness sier implisitt at det er greit å voldta kvinner. Er det dette som er en anledning til å diskutere feministisk strategi for seksuell frigjøring?

Vi tror det kan være lurt å begynne å diskutere hvordan vi kan dreie diskuksjonen vekk fra kvasi-fascister som Rolness og over til hvordan venstresida og kvinnebevegelsen kan slå pornoindustrien tilbake. Kanskje burde vi redefinere pornokampen til å være en kamp mot porno, og ikke en intellektuell kafé-debatt, slik den fremstår i Klassekampen.

Lars Akerhaug, RVs arbeidsutvalg