Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ingen ekstranumreKeith Jarrett:Over The Rainbow(fra La Scala, 1997)

Som om det skulle hjelpe å foreta en reise. For eksempel til Milano: skitne, støvete Milano. Traske rundt i skitt og støv, sparke etter skabbete bikkjer, skylle pasta ned i sprukne toalettskåler. En langhelg for oss selv, tullet inn i smog. Med hardporno i aviskioskene, som om dét skulle hjelpe. Og alle disse små finansfolkene i sorte dresser! Som sendte deg blikk over risottoen, tipset kelnerne rundhåndet, skitne sedler mellom hendene, alle disse forfinede gestene, selv hos finansfolk – det er slik det er på kontinentet, sa du med ettertrykk. Og køen utenfor Santa Maria delle Grazie, som vi forsøkte å unngå ved å snike oss inn gjennom museumsbutikken på baksiden. Vi så veggmaleriet i en illustrert kunstbok i stedet, og løy om det etterpå. Som om dét skulle hjelpe. Det hjalp ikke, det kunne ikke hjelpe, hvordan skulle det ha hjulpet? Vi besøkte en utstilling av middelalderske torturinstrumenter. På et av skiltene stod det: Ifølge øyenvitner var offeret snart en skjelvende, geleaktig masse av kjøtt og blod. Jeg begynte å interesse meg alvorlig for Leonardo da Vinci, ikke vitenskapsgreiene men maleriene. Om kveldene lå vi i den brede hotellsengen og så på italienske såpeserier. Jeg drakk konjakk og dubbet seriene med spaghettistemme, som om dét skulle hjelpe. Du rusket meg i håret og slukket nattbordlampen. Aller helst ville du i Teatro alla Scala, den flotteste operaen i byen. Det stod i bøkene, du hadde et opptak herfra, ikke opera men klassisk. Vi lette etter billetter. Du trakk oss gjennom de smale gatene, jeg langet ut spark etter skabbebikkjene og tviholdt på kameraet, snikfotograferte deg mens du snakket med mannen i aviskiosken, gjemte unna bildet senere. Som om dét skulle hjelpe. Vi fikk billetter på galleriet, helt oppunder taket, nesten som arbeiderklassedekket på Titanic, hvisket en svensk turist i trappen. Jeg glemte å sjekke om de stengte dørene bak oss. Teatro alla Scala, vi måtte stå på tå og strekke hals for å se hva som foregikk i orkestergraven. Rød fløyel, lysekroner, balkonger malt i gull. På en av dem satt to italienske ungdommer og klådde på hverandre. Jeg må vedgå at jeg sovnet. Det var et slit, det måtte bli et slit, det kunne ikke blitt noe annet enn et slit. Som om det var dette vi trengte, som om dette kunne hjelpe, selv om du var begeistret og skyndte deg å skrive postkort hjem: Vi har vært i Teatro alla Scala, og etterpå slukket du ikke nattbordlampen. Som om dét skulle hjelpe. Jeg husker plassen utenfor den store katedralen, hva het den?; framfor alt suset gjennom luften hver gang dueflokken lettet, som et teppe av insekter. Og de skabbete bikkjene. Samme dag, dette var den siste, kjøpte jeg en plate i en av butikkene som vendte ut mot denne plassen. Jeg lette under jazz, fant en Keith Jarrett-innspilling fra Teatro alla Scala, betalte den i skjul, stakk den ned i vesken din mens du så en annen vei, som om dét skulle hjelpe. Det hjalp ikke, det skulle ikke hjelpe, hvordan kunne det ha hjulpet? Det siste kuttet: Over The Rainbow. Deretter applaus, stående applaus, men ingen ekstranumre.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen