Debutant med evige sannheter

Marte Stubberød Eielsen3. juni 2003

– Jeg interesserer meg mer for det sanne og eksistensielle enn for det som er originalt og oppsiktsvekkende, sier Kristin Tosterud Holte. Så er også debutboka hennes en ambisiøs roman, en eksistensiell dannelsesreise inspirert av den store kontinentale europeiske litteraturen.

Jeg må innrømme at jeg blir litt nysgjerrig. Kristin Tosterud Holte er 25 vintre gammel, så mye har vi felles. Utover det er det lett å komme til kort i en cv-tevling med romandebutanten. Lillehammer-jenta stakk til Wales og gikk på skole der da hun var 17 år gammel. Deretter bar ferden mot Cuba, til studier i filosofi og geriljakrigsteori. Videre til Tsjekkia og filmskole i Praha; en snartur innom Oslo før hun vendte nesa mot Roma og skriveopphold der. Om ikke det skulle være nok; hun har jobbet et år på den norske ambassaden i Caracas, Venezuela, midt under kupp og tumulter. Så gir hun ut romanen Gjesten, før sommerjobben i Utenriksdepartementet kaller på henne.

Fine ord forstummet

Maren Sæbø3. juni 2003

G8: Rikmannsklubbens omtanke for verdens fattige begrenset seg til noen timer på søndag. På mandag tok realpolitikken igjen overhånd på G8-møtet i Evian.

Frankrikes ønske om å sette Afrika øverst på agendaen under G8-møtet ble forlatt allerede søndag. Hjelporganisasjoner som har flokket til Evian som lobbyister er skuffet over at hjelp til sør nok engang blir skjøvet ut. Blant de mest skuffede er Justin Forsyth fra Oxfam, en konføderasjon av idealistiske organisasjoner, som søndag fortalte pressekorpset i Evian at G8 hadde mislyktes i sitt forsøk på å bry seg om de fattige.

Jødisk makt?

Hans Olav Brendberg3. juni 2003

Rundt staten Israel finst det ringar av apologetar som er viljuge til å forsvara eller bagatellisera alle israelske brotsverk, og gå god for den rasistiske ideologien staten er bygt på. Torer Odd-Bjørn Fure og Holocausbrendbergtsenteret å retta eit kritisk blikk på dette?

Hans Olav Brendberg er lærar. Litteratur:Israel Shahak: «Open Secrets», Pluto Press 1997J.J.Goldberg: «Jewish Power», Perseus Publishing 1996Paul Findley: «They dare to speak out», Lawerence Hill Books 2003I «Syn og Segn» nummer 1 i år seier den amerikansk-jødiske aktivisten Norman Finkelstein at om vi verkeleg vil læra av nazi-holocaust, må syta for å ikkje ha eit holocaustsenter. Men holocaustsenter har vi fått etter den merkelege lagnaden Stortinget gav Skarpnesutvalet. Det amerikanske «National Memorial Holocaust Museum» i Washington var i si tid eit forsøk frå president Carter på å kjøpa seg støtte i den jødiske lobbyen. Den ideologiske funksjonen til dei mange amerikanske holocaustinstitusjonane er om lag som om ein skulle hatt museum til minne om utryddinga av indianarane i alle større tyske byar. Med andre ord tvilsamt nok i seg sjølv. Men i tillegg er denne ideologiske røykskjermen knytt til eit pågåande brotsverk. Det vil ein sjå om ein brukar peikarane til det norske Holocaustsenteret og vitjar til dømes Simon Wiesenthalsenteret i periodar der israelske apartheidstyresmakter er engasjert i spesielt grove krigsbrotsverk. Det dreier seg om den typen etnosentrisk historieforståing som kan legitimera alle slags brotsverk avdi det dreier seg om å «overleva».For alt snakk om at vi «aldri må gløyma» dreier seg også om å underbyggja ein ideologisk maktposisjon. Ved å skilja ut nazistane sitt folkemord på jødar, og rasisme mot jødar, som unike brotsverk legitimerer ein den typen paranoid og sjølvrettferdig historieforståing som har vakse fram i kjølvatnet av den amerikanske holocaustkultusen, og som til dømes Daniel Goldhagen er eit utmerka døme på. Det dreier seg om ideologi som sikrar ein jamn straum av våpen og pengar til støtte for Israels langsomme folkemord. «Holocaust» dreier seg såleis ikkje berre om historie – men også om makt over samtida. For det er nazistane si jødeutrydding som alltid blir brukt til å stigmatisera alle som reiser spørsmål ved USA si vilkårslause støtte til Israel – og bakgrunnen for denne støtten.