Trond Andreassen er generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Han har blant annet skrevet boken Bok-Norge.«Samfunnet har inga plikt til å sysselsetje tilsette i forlagsbransjen» hevder redaksjonssjef Nina Refeseth i en artikkel her i avisen lørdag 10. mai (original versjon av artikkelen stod i Samtiden 2/2003). Påstanden reiser et spørsmål om hvor grensene for statens engasjement bør gå på det litterære område, og hvilke premisser som bør legges til grunn for den statlige litteraturpolitikken. Spørsmålene melder seg med stor aktualitet i disse dager: Kultur- og kirkedepartementet skriver på en ny kulturmelding. Litteraturpolitikken for det neste tiår er i ferd med å utformes. Siden den første kulturmeldingen kom i første halvdel av 1970-tallet er det alltid viet god plass til omtalen av litteratur og språk. Kulturmeldingen for 1980-tallet slo fast «at styresmaktene alt lenge har kjent ansvar for å halde oppe ein nasjonal bokproduksjon» (St. melding 23, 1981-82). Historisk er det mulig å sirkle inn tre politiske begrunnelser for et slikt ansvar – alle knyttet til bestemte faser i utviklingen av en overordnet nasjonal politikk. Byggingen av den norske nasjon ga det litterære felt en særegen posisjon. Utviklingen av den borgerlige offentlighet var i sin første fase en litterær offentlighet, og staten understøttet utviklingen av denne ved å foreta en rekke nasjonale disposisjoner til fordel for norsk institusjonsbygging på det litterære felt. Innføring av toll på danskproduserte bøker på slutten av 1840-tallet, er et eksempel på dette. Målet var å styrke kapitaliseringen i norske produksjons- og distribusjonsmiljøer for å fremme norsk bokproduksjon.