Irans president Mohamed Khatami, valgt av en langt mer overbevisende majoritet blant sin befolkning enn president George W. Bush i USA, insisterte på at Teherans støtte til libanesiske Hizbollah vil fortsette. Han gjentok at israelerne må forlate de siste kvadratkilometrene de fremdeles kontrollerer av Libanon. Og han gjentok sitt gamle refreng om at det må skje en «dialog mellom sivilisasjonene».Sjia-muslimene i Libanon, som utgjør den største av de ikke-anerkjente befolkningsgruppene i landet, kom i flokk for å se sin store helt i Beirut. Kvinner med skaut og menn med store skjegg gråt av glede ved synet av den tynne, asketiske og likevel menneskelige presten som en gang ga håp om demokrati i Iran.Håpet brast. Det religiøse hierarkiet i Teheran har knust kamplysten for frihet som Khatami representerte, bare denne uka ødela de for to lovforslag som krevde flere rettigheter og friheter for befolkningen. Men beskjeden hans til libaneserne inneholdt en kraftig emosjonell utladning: Gi ikke opp, stol på Gud, tro på humanismen. Det er disse ideene fra renessansen som Vesten ble velsignet med, men som Midtøsten (og da mener jeg islam) ikke fikk ta del i. Vincent Battle, USAs fantasiløse Libanon-ambassadør, har i ukevis prediket følgende budskap om israelsk tilbaketrekning for libaneserne: avvæpn Hizbollah, plasser den libanesiske hæren på grensen mot Israel og ta lærdom av «krigen mot terror».I denne konflikten, eller i USAs versjon av den, er det slik at Hizbollah må tvinges til å overgi seg, Israels nordlige grense må stå urørt (mens man glemmer den lille konflikten om Shebaa-gårdene) og libanesiske soldater må beskytte Israels grenser.