* Religion og darwinisme betraktes vanligvis som motpoler. Ikke bare fordi Darwin ikke ville tro på Bibelens skapelsesberetning, og kom med sin egen, men fordi darwinismen forsøker å forklare (noen vil si bortforklare) det som er selve grunnlaget for de religiøses tro: livets kompleksitet, selvet og bevisstheten – alle mysteriene i tilværelsen. Richard Dawkins har sagt at før Darwin var det nærmest umulig å ikke tro på Gud – fordi naturen nærmest ropte etter en forklaring. Påfugler – og fluer – var alt for komplekse konstruksjoner til at de kunne ha oppstått tilfeldig. Og før Darwin viste hvordan komplekse organismer kan oppstå gjennom årtusener med «akkumulert seleksjon», var en skapende Gud den eneste mulige forklaringen. For de som hadde tid og overskudd til å gruble over tilværelsen, var nok dette forklaringsbehovet en god grunn for å tro på en gud. Men religion har vært så mye mer enn dette: Det dreier seg ikke bare om å tro på én eller annen skapende kraft, men å tro på én bestemt gud, på én bestemt doktrine, og gjerne i motsetning til andres guder og tro. Historien er full av kriger og konflikter med religion som drivstoff, og i dag er dette nesten mer tydelig enn noensinne (jfr. Bush og Bin Laden). Når man ser på hvor mye blod og krefter som er blitt spilt i religionens navn, kan man gjerne spørre hva «vitsen» ved fenomenet religion egentlig er. Eller som darwinistene formulerer det: Hvordan kan vår tilsynelatende universelle religiøsitet ha hjulpet oss til å overleve og reprodusere? For om den ikke hadde hatt noen slik funksjon, ville vel evolusjonen ha kastet den på skraphaugen?