Hvordan leser vi anmeldelser? Utelukkende for å informeres? Eller forstår vi dem mer i retning av et signal om hvordan møtet mellom en kritikers personlige smak og et verk forløp? Ofte er det vel slik at vi finner oss en anmelder (eller flere) som vi stoler på, og så leser vi øvrige anmeldelser opp mot vedkommendes. Eventuelt i motsatt versjon: Kritiker A hater verket B, dermed kan vi slutte at B er bra. Det kan oppstå et tillitsforhold som kan sammenliknes med å få en personlig venn, selv om vedkommende kritiker ikke vet det; hun/han blir en man diskuterer med så snart sjansen byr seg, om enn denne diskusjonen foregår på et høyst imaginært nivå. Selv mistet jeg to av mine favoritt-filmanmeldere da Brita Møystad Engseth tok over Dagsavisens kultursider og Harald Kolstad og Osman Kibar plutselig var ute av dansen. Av en eller annen grunn var det ikke lenger plass til det ekstremt høye kompetansenivået deres. Det føltes som et uerstattelig tap og abonnementet mitt ble ikke fornyet da det løp ut. Slike reaksjoner er den radikale konsekvensen av at aviser ikke gjør jobben med å ta vare på de som leverer varen.