En lite påaktet del av amerikansk avishistorie er tabloidavisa PM som kom ut i New York fra 1940 til 1948. Avisa ble startet av Ralph Ingersoll, som tidligere hadde arbeidet i «The New Yorker» og «Fortune». Deretter gikk han videre til Time Inc, der han sto bak lanseringen av suksessen Life. I en alder av 36 år ble Ingersoll karakterisert som den mest innflytelsesrike journalisten i New York. Men Ingersoll brøt over tvert, og 18. juni 1940 kom PM på gatene i New York i et førsteopplag på 370.000.PM var en helt ny type avis i forhold til datidens standard. Den hadde større og svartere titler, flere og bedre bilder, renere layout og brukte mer farger. Den var «leservennlig» lenge før noen hadde hørt om begrepet. På denne tiden var alle avisene i New York, unntatt New York Evening Post (som i dag lever videre i Rupert Murdochs New York Post) høyreorienterte og isolasjonistiske. PM kom inn i markedet med en klar venstreprofil. Ingersoll var en hengiven støttespiller for Franklin D. Roosevelt og hans New Deal. PM var anti-nazistisk på sin hals, agiterte for større sosial likhet og den var tilhenger av at USA skulle gå inn i krigen på de alliertes side. Den nye avisa møtte stor interesse allerede før den var på gata, og tusener av journalister og avisfolk søkte på de 200 ledige jobbene. Ingersoll stilte bare noen få betingelser: ingen rasister, streikebrytere, anti-semitter eller «aggressive reaksjonære» trengte å søke, ifølge redaktøren. Og mange avisfolk på Manhattan var villige til å gå ned betydelig i lønn for å jobbe for den radikale nykommeren med adresse i Brooklyn. Kenneth Stewart, som forlot The New York Times til fordel for PM, skrev senere at «da vi forlot våre jobber for å gå over til Brooklyn, hørte vi spotterne og tvilerne, «the Red-baiters» [de som driver heksejakt på radikale] og de stokk konservative (...) og vi husket en setning fra høringen mot Sacco og Vanzetti: 'Døden fordømmer livet'». Ingersoll slo derimot tilbake som den gode redaktøren han var og kalte sin nye stab: «Den mest briljante redaksjon som noen sinne har vært samlet i en avis». Den nye avisa snudde til dels opp ned på en del tilvante nyhetsbegreper. Reportasjen og de sosialt engasjerte sakene fikk mer plass, mens de tradisjonelle nyhetssakene fikk mindre. Inne i avisa var det en spalte kalt «File and Forget», med en fast undertittel der det sto: «De følgende nyhetene kom fra nyhetsbyråene. Vi anser dem ikke viktige nok til å gi dem mye plass». PM ga leserne en magasin-følelse i en dagsavis som leserne ikke hadde sett før, og avisas reportere og fotografer dro ut til «det arbeidende Amerika», til kullgruvene og vaskeriene. Da peanøtt-selgerne på Yankee Stadium gikk til streik, truet avisa med ikke å skrive om laget. I forhold til andre aviser var det mange svarte som jobbet i redaksjonen. Svarte artister, som Leadbelly, Louis Armstrong, Billie Holiday og Paul Robeson, ble dekket mer intelligent og hyppigere enn i andre aviser. Forholdet til leserne var også nytt, med inngående råd om hva det lønte seg å kjøpe. På spørsmål fra en leser om hvor hun kunne få kjøpt en lærstol som kunne omgjøres til en seng, svarte avisa at «vi vil advare deg mot en stol-seng-kombinasjon». Etter å ha listet opp flere argumenter, skrev PM: «Men hvis fru Kristel virkelig insisterer, kan den skaffes hos Macy's». Politisk lå PM til venstre og ble skjelt ut av Chicago Tribune som en kommunistblekke, mens kommunistiske Daily Worker på sin side hevdet at den var reaksjonær. Likevel var det kommunistbeskyldningene som til slutt knekte avisa. Det ble blant annet trukket fram at Ingersoll – faktisk da han ledet Time Inc på 1930-tallet – hadde tilhørt en kommunistisk studiegruppe. Og med Roosevelt på defensiven, et USA på vei mot høyre og den kalde krigens antikommunisme under oppseiling, var PM ikke lenger i takt med sin tid. Det siste nummeret av PM kom på gata 22. juni 1948.