Det ligger an til splittelse i Maktutredningen mellom flertallet – Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad, Per Selle og Hege Skjeie – og «dissenteren», kunsthistorikeren Siri Meyer. Dagsavisens kommentator Jan Zahl framstiller det lørdag som både «dramatisk, kontroversielt og pinlig når den fem personer store forskergruppen ikke klarer å samle seg om et felles sluttresultat». Mon det! Det har vært omfattende kritikk av Maktutredningens arbeid fra mange hold. Ett av ankepunktene har vært at Maktutredningen har manglet helhet og teoretisk konsekvens. Denne kritikken har hatt mye for seg, selv om Maktutredningen selv har avvist dette og henvist til sluttrapporten der trådene skal samles. Den som lever, får se. Dissensen i Maktutredningen bør likevel ses som et positivt signal. Skulle alle syn vært representert i sluttrapporten, ville vi i hvert fall ikke fått et samlet perspektiv slik de fleste kritikerne har etterlyst. Siri Meyers dissens kommer knapt som noen overraskelse. Hun har hele tiden representert et annet ideologisk ståsted enn de andre i den sentrale forskergruppen. I det filosofiske tidsskriftet Agoras siste nummer blir boka Varene tar makten, som Siri Meyer har vært redaktør for, skarpt kritisert av sosiologen Arild Danielsen. Han skriver: «Dersom [Siri] Meyers bidrag skal tas på alvor som en samfunnsteoretisk posisjon er det vanskelig å se dette som annet enn et nesten rørende naivt 'statement' for den liberale samfunnsutopien om markedet som arena for den frie menneskelige utfoldelse». Dagsavisens Jan Zahl velger å tolke motsetningen mellom Siri Meyer og resten av forskergruppen som en motsetning mellom «humanisten» og de «kalde» samfunnsvitere. Det er en karikatur av hva motsetningene i Maktutredningen har handlet om.