Fra flere hold snakkes det om at motstanden mot USAs krig mot Irak er preget av anti-amerikanisme. Ikke minst anklages venstresida for å være mot alt som er amerikansk. Det er en urimelig anklage. Det er nettopp krigsmotstanderne som i dag representerer den store amerikanske tradisjonen fra uavhengighetserklæringen i 1776 og Thomas Jefferson, til de store sosiale prosjektene under New Deal på 30-tallet, borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet og den kulturelle arven med navn som Walt Whitman, Mark Twain, Jack London, Eugene O'Neill, Ernest Hemingway, John Steinbeck, Arthur Miller, Norman Mailer, Jack Kerouac, Leadbelly, Woody Guthrie, Pete Seeger og Bob Dylan. Akkurat som Jens Bjørneboe i essaysamlingen «Vi som elsket Amerika» fra 1970 kritiserte USAs krig i Vietnam, kritiserer vi i dag det sittende Bush-regimet. Et regime hvis strateger for lengst har erklært offentlig hva det handler om: Et Pax Americana der USA kontinuerlig fører kriger mot stadig nye land i en slags pågående fjerde verdenskrig for å oppnå totalt amerikansk verdenshegemoni. De som kjempet mot det hitlerske regimet i Tyskland på 1930-tallet var heller ikke anti-tyske. De kunne med like stor rett ha sagt at de elsket det tyske, og at det nettopp var deres store kjærlighet til den tyske filosofien, kulturen og språket – Kant, Hegel, Marx, Goethe, Schiller, Heine, Thomas og Heinrich Mann, Brecht, Bach, Beethoven, Mahler, Händel, Schönberg, Weill, Dührer, Kollwitz, Grosz og Dix – som gjorde kampen så viktig. I den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 – ført i pennen av Thomas Jefferson – står det «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal». Krigsmotstanderne representerer i dag denne store amerikanske tradisjonen.