Alex IversenDe siste ukenes «Rolness-debatt» i Klassekampen har vært en åndslammende oppvisning i personangrep, intellektuell uredelighet, og en kronisk uvilje mot å forholde seg saklig til argumentasjonen og dokumentasjonen i boken Sex, løgn og videofilm. Sintest har de radikale pornomotstanderne vært. Før noen av dem hadde rukket å lese så mye som et kapittel i boken, hadde Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar allerede forskanset seg i skyttergravene. Herfra har de siden «pepret» løs i retning Rolness med angstbiterske og sjikanøse karakteristikker («pornokonge», «homofob», «ligner på porno-Hagen»), og de samme uholdbare postulatene om pornografiens iboende djevelskap som de har forpestet den seksualpolitiske debatten med i 25 år. Den radikalfeministiske antipornobevegelsen har siden starten vært gjennomsyret av en paranoid bunkersmentalitet, og en totalitær, nærmest stalinistisk, tankegang. Dette er en bevegelse som aldri har vært interessert i noen åpen debatt. Den har konsekvent behandlet mennesker med andre synspunkter i pornospørsmålet enn dem selv – kvinnelige feminister inkludert – med den samme følsomhet som Jehovas vitner behandler frafalne familiemedlemmer.