Den britiske forsvarsministeren Geoff Hoon gikk torsdag inn i en giftig polemikk mot Robert Fisk i Underhuset i det britiske parlamentet. Hoon hevder at det ikke finnes noen endelige bevis for at amerikanske krysserraketter har bombet markeder i Bagdad. Fisk har rapportert i detalj om dette i The Independent, med særlig vekt på de sivile lidelsene etter de to bombeangrepene. The Independent har slått hardt tilbake mot Hoon, blant annet i en lederartikkel plassert på forsiden av avisen. Robert Fisks eget svar kan du i dag lese i Klassekampen.
Bagdad og børsen
Krigen mot Irak er inne i sin tredje uke. Og ingen vet hva som skjer framover.
** Hvorfor innvirker hva som skjer i Irak på verdens børser? La oss tenke oss noen av dem som lever av å kjøpe og selge verdipapirer. De handler utfra hva de tror vil skje, og den som vet noe nytt først er vinneren. Og vice versa. Internett gjorde nyheter såkalt realtime på begynnelsen av nittitallet. Det har gjort at informasjon er blitt et reelt maktmiddel i dagens markeder. Informasjon har alltid skapt et skille mellom de som vet, og de som ikke har kunnskap. Forskjellen er at det i dag er mulig å ha greie på noe like etter at det har skjedd. Men fullstendig uavhengig av hvor man er ihvertfall i den vestlige verden. Ikke bare har dette skapt grobunn for en beintøff kamp mellom globale nyhetsbyråer om sekunder for å få ut siste nytt. Det har også gjort at markedet beveger seg i takt med siste nytt om det som mange markedsfolk for tiden opplever som usikkert. Da nyheten om at amerikanerne hadde gått til angrep på USA kom, steg markedet først. Usikkerheten var borte. Men lykken var kortvarig. Invasjonen av Irak har skapt usikkerhet. Ingen vet jo hva som vil skje. Det florerer av synsere og rykter, men vissheten uteblir. Dette gjør at de som lever av å kjøpe og selge aksjer febrilsk analyserer hver eneste bit av nytt fra journalistene i Irak. De trenger å vite hvor bra det går med amerikanerne i USA. Og aller helst vil de vite hva som skjer før det inntreffer. Derfor diskuterer allerede folk om hva som skal skje med den irakiske olje- og gassektoren etter Saddam. Og når vårt eget Statoil snakker om hva det oppfatter som politiske risikoer per i dag så nevnes ikke Saddam. Men Iran, Venezuela og Nigeria.