*Vi brukte maks ti minutter på bøkene, så ble tv-en slått på. Potetgullposene og brusflaskene kom fram på pultene, uten at frøken sa noe på det. Tvert om, hun bød oss på hjemmebakt kringle som hun hadde tatt med hjemmefra. Vi ble oppfordret til å ta fram hekletøyet fra håndarbeidsposen, og selvsagt fikk vi sitte inne i friminuttene. Det var vinteren 1991. Frøken hadde erklært unntakstilstand, hun hadde kapitulert foran kateteret med kringla og hekletøyet. Nå hadde tv-en tatt over rollen som formidler i klasse 8B. Dette var lærdom som ikke sto i bøkene. Det var viktig at vi fulgte med. At vi lærte oss navnene på våpnene, på generalen Norman Schwartzkopf (lett å huske, nesten nordmann). Dette var fantastiske fremskritt. Her invaderte USA Irak med sin teknologi. Man kunne nå vinne en krig uten at det behøvde å bety blod og gørr. Teknologien invaderte også våre hjem. Den var kommet så langt at vi fikk hele krigen tv-overført. Noen familier var så heldige at de hadde CNN. Pappa ønsket seg CNN. På skolen hadde vi CNN. Vi lærte til og med engelsk av det. Fantastisk. Det er en kjent sak at seierherrene skriver historien. Under Gulfkrigen i 1991 skulle man tro manuset var skrevet på forhånd. Som i en såpeopera byttet man på noen få locations. Schwartzkopf sine pressebriefer fra Pentagon, Bush senior sine taler fra det ovale rommet, den ensomme tv-journalisten i Bagdad, Peter Arnett og kommentatorene i CNN sine studioer. Akkurat som såpeoperaene må vise noen eksterne bilder for å etablere hvilken setting historien foregår i, viste CNN den grønne nattehimmelen med rakettene over. Det var ingen bilder av de irakiske soldatene som ble levende begravd av amerikanske bulldosere. Det var ingen bilder av lik og utbrente biler langs fluktveiene. Dette er bilder vi har fått se senere. Da krigen var over, ante jeg ikke at 200.000 irakere var drept, 500.000 såret og 2 millioner drevet på flukt. Hva lærte vi egentlig under forrige Gulfkrig? Først og fremst å slå på tv-en. Vi ble trent i mediekonsum. Når noe slikt skjer, vet vi at det bare er å sette seg til med potetgullposen, brusflasken og ullteppet i godstolen. Når vi av og til må på jobben, kan vi heldigvis følge med på internett. Venninnen min forteller hvordan arbeidskollegene hennes diskuterer krigen i Irak og VM i skiskyting om hverandre. For et mindre tv-trent øre, er det ikke alltid lett å skille når det er snakk om krig og når det snakk om sport. CNNs markedsandel i Norge har økt ti ganger etter at krigen brøt ut. Men publikummet er mer kresne enn det var under den forrige Gulfkrigen. Det holder ikke å komme med såpeopera når publikum er vant til virkelighets-tv og dataanimasjon. Derfor blir vi servert bilder direkte fra det amerikanske felttoget og «værmeldingsgrafikk» som viser langtidsvarselet for de neste angrepene. Når en av Hollywoods mest kjente kunstneriske ledere, George Allison, er på plass og instruererer de offisielle amerikanske kommentatorene ved den militære sentralkommandoen i Qatar, skulle vårt behov for underholdning være dekket. Som i 1991 har seierherremanuset vært klart lenge. Det har dreid seg om en gedigen tv-aksjon, direkte overført i alle land. We are the world. For Iraq. Sammen skal vi skal bygge opp dette landet, vi må bare rive det ned først. På en velregissert måte, selvfølgelig. Bush har allerede ringt rundt og sikret seg bøssebærere. Bondevik har selvfølgelig meldt seg som den glade giver han er. Statsministeren vår har nok fått en god oppdragelse. Men har han glemt prinsippet om at det er den som roter, som skal rydde opp etter seg? Har han glemt Eg tykkjer stødt, at det høver best /å hjelpa den, som det trenger mest