Når amerikanske styrker nå har krysset grensa til Irak og rykker nordover mot Bagdad, har de samtidig i oppdrag å legge Vietnam-syndromet under sine larveføtter. Under Golfkrigen I varte bakkeoperasjonen i drøye hundre timer, og var mer for en opprydningsaksjon å regne etter at flyvåpenet hadde flådd og grillet titusener av irakiske soldater på retrett langs det som siden er blitt kalt «Dødens vei». Under Natos bombekrig mot Jugoslavia dro president Bill Clinton seg fra å sende inn bakkestyrker. Derfor kommer meldingene om amerikanske tap og bildene av amerikanske krigsfanger svært ubeleilig for Bush-administrasjonen og Pentagon. President George W. Bush har utropt amerikanerne til den beste nasjonen på jorda, fortsatt velsignet av Gud. Med sine prefabrikkerte setninger har han messet det selvopphøyende ritualet, slik at mange amerikanere har blitt døve for de advarslene som har kommet om at dette faktisk dreier seg om krig. Krigen mot Irak er skarpladd med ideologi, politikk og propaganda, som er sårbare for avsløringer av løgn og bilder av egne tap. Overfor Underhuset sa Storbritannias statsminister Tony Blair at dette var framtidas kriger, inn i neste generasjon. Det lyder som et forsvar for Vår Sivilisasjon og vestens verdensherredømme under USAs militære slagkraft. Blair var derfor raskt ute med å bruke bildene av amerikanske krigsfanger til å rettferdiggjøre krigen. De skal vise at det er nødvendig å utslette Saddam Hussein og hans like. Men det er vanskelig å finne de samme moralske anfektelsene fra Blairs side under krigen i Afghanistan. Hans nærmeste allierte, forsvarsminister Donald Rumsfeld, satte til side den samme Genève-konvensjonen som han nå påberoper seg. USA avfeide alle protester mot den umenneskelige fangebehandlinga på Guantánamo-basen på Cuba og vilkårligheten bak interneringa. Og Blair forholdt seg taus.