Golfkrigen II er den første krigen etter at Bush-doktrinen ble offisiell amerikansk politkk. Denne doktrinen går ut på «forebyggende» angrep uten FN-mandat og uten forankring i folkeretten. Mens den norske regjeringen beklager splittelsen i Sikkerhetsrådet, framhever andre at det har styrket organisasjonen. Svaret ligger ikke nødvendigvis i FNs sikkerhetsråd eller i FN-korridorene. Det er vel så mye avhengig av hva som skjer på slagmarken i Irak og i Det hvite hus. Få tviler på at USA med sin militære slagkraft ikke skal makte å knuse Saddam Husseins konvensjonelle hær som var en stormakt i regional sammenheng i 1990, men som er svakere i dag enn etter Golfkrigen for tolv år siden. Derfor vil ikke Bush-doktrinen bli begravd i Irak. Ønsket om USAs nederlag i Irak innebærer ingen støtte til Saddam Hussein. Krig er «mulighetenes mor». Krigen i Irak vil endre landet, amerikansk seier eller ikke. Historien har flere ganger bekreftet at store politiske endringer kan oppstå i kjølvannet av en krig. Oktoberrevolusjonen i Russland sprang ut av første verdenskrig; revolusjonen i Kina kom i forlengelsen av den antifascistiske krigen mot Japan. Om USA ikke når sine mål, vil ikke Irak gå uendret ut av krigen, men vil kunne gi muligheter for den «interne» opposisjonen som er mot USAs krig og som i en årrekke har opponert mot Saddam Hussein. Det er en opposisjon som er blitt behørig stuet bort i vestlig medier til fordel for den såkalte London-opposisjonen som USA har klemt sammen til «enhet». Richard Perle er leder for National Defence Policy Board, et rådgivningsorgan for Pentagon. Han tilhører de nykonsevative strategene. I siste utgave av det britiske tidsskriftet The Spectator tar han farvel med FN under tittelen «United They Fall». Han skriver: «Saddam Husseins terrorregime står for fall. Han vil falle raskt, men ikke alene. Ironisk nok vil han ta FN med seg». Sikkerhetsrådet har skapt anarki i Perles verdensorden. Den nykonservative fraksjonen som ville ha gått til krig mot Irak for et år siden, uten å gå veien om FN, har fått bekreftet at Colin Powells «multilaterale» linje har slått feil og at Bush-doktrinen bare lar seg bare gjennomføre med «koalisjoner av villige» når nye land på og utenfor «ondskapens akse» blinkes ut etter Irak-krigen. Dersom USA knuser Irak militært i løpet av kort tid, bekrefter det krigslinja som visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz har representert. Problemet for den norske regjeringa er at den som de foregående hele tida har forsøkt å dekke over motsetningene mellom USA og viktige europeiske land eller minimalisere dem gjennom fromme norsk ønsker basert på de to misforholdene som den politiske eliten baler med: at Norges geoøkonomiske betydning har økt samtidig med at vår geopolitiske plassering i Nato har avtatt. Samtidig er Norge ikke medlem av EU, som bygger ut sin Europeiske sikkerhets- og forsvarpolitikk (ESDP). Splittelsen var åpenbar på Nato-toppmøtet i Praha der USA valset over opposisjonen. Før eller siden kan Norge bli presset til å velge side.