DEBATTAsbjørn WahlUtviklingsminister Hilde Frafjord Johnson liker åpenbart ikke kritikk av den norske regjeringens rolle i forhandlingene om handel med tjenester i Verdens handelsorganisasjon, WTO. I Klassekampen 12. mars holder hun fast på at Norge først og fremst er opptatt av at utviklingslandene skal høste fordeler av WTOs frihandelsforhandlinger. Det ville i så fall ha betydd et fullstendig linjeskifte både i Norges og i WTOs politikk.

Frafjord Johnsons påstander er i tråd med den retorikken regjeringene i de rike landene har lagt seg til etter WTOs 4. ministermøte i Doha i Qatar høsten 2001.Der skjedde to viktige ting. For det første ble utviklingslandene presset på defensiven, manipulert og truet til «enighet». (De som er interessert i detaljene omkring dette, kan lese en utmerket rapport fra Focus on the Global South, Power Politics in the WTO, basert på intervjuer med en rekke representanter fra utviklingslandene. Rapporten kan lastes ned her: http://www.focusweb.org/publications/Books/power-politics-in-the-WTO.pdf). Til orientering støttet den norske regjering fullt og helt opp om dette politiske overgrepet i Doha.

Uegennyttige krav

For det andre ble WTOs ledelse, sammen med regjeringene i de rike landene, Norge inkludert, enige om å kalle den pågående forhandlingsrunden i WTO for en utviklingsrunde, altså en forhandlingsrunde til fordel for utviklingslandene. Først truer man med andre ord utviklingslandene til enighet, for deretter å definere enigheten til å være i deres interesse. Slik fungerer den internasjonale handelspolitiske nytale i dagens markedsliberale verden. Og Frafjord Johnson har lært seg språket.

Det som har gjort Frafjord Johnson så opprørt, er at hun på en så eklatant måte ble avslørt i uken som gikk. Omtrent samtidig som hun sto på Stortingets talerstol og bagatelliserte de offensive norske Gats-kravene overfor utviklingsland om å åpne sine tjenestesektorer for fri markedsadgang og åpen internasjonal konkurranse, så sto den sør-afrikanske utdanningsministeren i landets utenriks- og handelskomite og advarte mot de samme kravene.

Norge er nemlig et av fire land som har krevd ubegrenset adgang til utdanningssektoren i Sør-Afrika. De andre tre landene er USA, New Zealand og Kenya. Dette gjør Norge uegennyttig for å styrke Sør-Afrikas rolle, ifølge utviklingsministeren. Det er sikkert den samme grunnen Norge har til å kreve telesektoren liberalisert i Bangladesh – ikke det at Telenor tilfeldigvis allerede er til stede der. Likedan er det sikkert for å hjelpe Angola at Norge krever oljesektoren liberalisert – ikke det at Statoil har sterke interesser der.

Definisjonsmakt

Foruten sitt gode hjertelag bringer Frafjord Johnson to typer argumenter til torgs for å forsvare regjeringens Gats-krav overfor utviklingsland. For det første at forhandlingene ikke dreier seg om offentlige tjenester. For det andre at hvert enkelt land selv avgjør hvilke tjenester de vil legge inn under Gats-avtalen.

La oss se litt nærmere på hver av dem.

Gats-avtalen sier i sin omstridte artikkel 1.3 følgende: «med 'tjenester' menes enhver tjeneste i enhver sektor unntatt offentlige tjenester», og det høres jo tilforlatelig ut. I neste punkt defineres imidlertid offentlige tjenester: «med 'offentlige tjenester' menes tjenester som verken ytes på kommersiell basis eller i konkurranse med en eller flere andre tjenesteytere». Da blir det ikke stort igjen av offentlige tjenester, for hvilke av disse er det som ikke opplever konkurranse fra andre tjenesteytere? Såvel WTOs ledelse, som regjeringene i de rike landene, hevder at den nevnte artikkelen beskytter offentlig virksomhet. Når vi spør hva hensikten da er med den aktuelle definisjonen av offentlige tjenester, og når den kommer til anvendelse, får vi imidlertid ikke noe fornuftig svar. Sterke næringsinteresser ser derimot på artikkel 1.3 som en viktig åpning for å utfordre offentlig virksomhet. Til sjuende og sist er det verken WTOs ledelse eller våre regjeringer som avgjør innholdet i artikkelen, men WTOs tvisteløsningsmekanisme, og den skal dømme ut fra den fundamentale forutsetningen at den skal fremme frihandel.

Politisk vakuum

At hvert enkelt land selv kan avgjøre hvilke tjenestesektorer de vil legge inn under Gats-avtalen, har Frafjord Johnson formelt sett rett i. Hun argumenterer imidlertid som om Gats-forhandlingene foregår i et økonomisk og politisk vakuum, og ikke i en verden der maktforholdene er grunnleggende skjevt fordelt. Frafjord Johnson vet like godt som oss i den WTO-kritiske leiren at storparten av utviklingslandene er motstandere av svært mye av det som nå foregår i WTO. De settes imidlertid under et formidabelt press fra de som i WTO-sammenheng blir karakterisert som «the Quad» - USA, EU, Japan og Canada – med Norge og de fleste andre rike land på slep.

Det er da ellers en besynderlig måte å argumentere på, at Norge nærmest kan stille hvilke krav som helst, fordi det er mottakerlandene som selv avgjør hva de vil legge inn under Gats-avtalen. Slik fraskriver utviklingsministeren seg sitt ansvar ved å vise til at mottakerlandet ikke trenger å akseptere de offensive norske kravene. Hvis Norge skulle være så prektig som Frafjord Johnson prøver å få oss til å tro, burde regjeringen selvfølgelig ikke fremme noe krav der det går mot interessene til befolkningen i utviklingsland.

Snille Norge

At Norge spiller noen spesiell hjertegod rolle overfor utviklingslandene i WTO, ble solid avkreftet da en av verdens fremste WTO-eksperter, Martin Khor fra Third World Network i Malaysia, forleden innledet på et handelsseminar i Oslo. Der konstaterte han, ifølge Nationen 11. mars i år, at «Norge har muligheten til å være annerledes og stille EU-kommisjonen i skammekroken. EU-kommisjonen står for anti-utvikling. De presser på og manipulerer for nye forhandlingstemaer imot u-landenes interesser. Og Norge er med, konstaterer Khor».At Frafjord Johnson kan fortsette å påstå at Norges krav er godt mottatt av utviklingslandene, også etter at den sørafrikanske utdanningsministeren har advart mot de norske kravene i sitt eget parlament, burde tale for seg. Det er kun det fenomen at regjeringen har hemmeligstemplet sine Gats-krav, og dermed gitt seg selv et behagelig informasjonsmonopol, som muliggjør denne typen tilslørende retorikk. Det er nok en grunn til å kreve alle norske Gats-krav offentliggjort.

Koordinator for ATTAC Norges Gats-kampanje

Asbjørn Wahl