I går presenterte Sigurd Skirbekk, Ottar Brox, Olaf B. Halvorsen og Hege Storhaug boka «Gode formål – gale følger? ? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk». Boka inneholder en skarp kritikk av den norske venstresida fordi den ikke har vært villig til å gå grundig nok inn i problemene innvandringen skaper, for eksempel den konkrete undertrykkingen innad i miljøene – mest tydelig i forhold til kvinners rettigheter – men også problemene knyttet til framveksten av en lavklasse som presser ned lønns- og arbeidsvilkårene. De fleste av oss vet hva dette handler om. Venstresida har sin identitet knyttet til begreper som solidaritet, likeverd, toleranse og antirasisme, og vi er rett og slett redde for å havne i en situasjon der vi som «hvite menn» kritiserer mennesker med en annen kulturbakgrunn. Vi frykter for å havne på parti med Carl I. Hagen. Spørsmålet er likevel om denne «strategien» har vært fruktbar. Det er i hvert fall sikkert at vi ikke har satt kritikken av føydale og reaksjonære holdninger i innvandrermiljøene øverst på vår politiske dagsorden. I dag ser vi konturene av et samfunn der folk med en annen hudfarge konstant holdes utenfor i et begynnende apartheid-lignende system. Boka «Gode formål – gale følger» gjenreiser integrering som det sentrale politiske virkemiddelet for å motarbeide denne utviklingen. Flere av forfatterne avviser på det sterkeste at Norge bør ha som mål å bli et flerkulturelt samfunn, der ulike kulturer lever side om side med ulike verdisett og praksiser. I deres perspektiv blir «multikulturalismen» en trussel, fordi den på mange måter aksepterer uakseptable praksiser som er kulturelt begrunnet, også når de utøves i Norge. Klassekampen bidrar gjerne til en mer åpen debatt om innvandringspolitikken – også på venstresida.