Interessemotsetningene tårner seg opp bak Kremls murer. Etter at den moderate utenriksministeren Igor Ivanov varslet at Moskva vil kunne nedlegge veto mot en anglo-amerikansk krigsresolusjon, har flere av presidentens rådgiverne vært på Putin for å få ham til å åpne for en resolusjon som ikke utelukker krig i FN-regi. Innenfor de væpnede styrkene og forsvarsdepartementet kommer presset mot Putin fra motsatt hold: et utvetydig veto fra Moskva nå for å sette standard for utenrikspolitikken framover. Ved å stille seg markert på Frankrikes og Tysklands side under utenriksministermøtet i Paris onsdag i forrige uke, viste Russland at Kreml går en hårfin balanse i forhold til sine interesser, stikk i strid med de indignerte analysene til Klassekampens skribent Boris Kagarlitskij. Han har for lengst har plassert Putin i lomma på Bush og sydd igjen. Men Russland fulgte for eksempel Opecs politikk om kvotereguleringer, i motsetning til Norge og i motsetning til Kagarlitskijs analyseskjema om underdanigheten overfor USA. Moskvas posisjon i FNs sikkerhetsråd blir veid opp mot de fordelene som Russland har høstet av et bedre forhold til Washington etter 11. september. Bush-administrasjonens krigserklæring mot «internasjonal terrorisme» ga Kreml frie hender i utbryterrepublikken Tsjetsjenia, og i Afghanistan hadde Moskva og Washington en felles alliert i Nordalliansen som Russland hadde støttet i årevis i kampen mot Taliban-regimet.