Sommeren 2002 fulgte jeg med stor interesse debatten i Klassekampen i kjølvannet av bibliotekaren Marit Synnevågs bok om pornografi. Dette var nemlig noe så sjeldent som en nyansert debatt om pornografi. Forfatteren Willy Ustad kalte den en sensasjon: Etter mer enn tjue år med antipornobevegelsens enetale var dette første gangen noen gjorde et forsøk på en saklig pornodebatt (Klassekampen, 15. juli 2002). I en innsiktfull kommentar anbefalte Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen Synnevågs bok på det varmeste (Klassekampen, 9. juli 2002). «Problemet med pornografien er sannsynligvis ikke innholdet, men distribusjonen,» skrev han. Og han kom med følgende advarsel til antipornofeministene: «Fordi pornografi tar utgangspunkt i menneskenes egne forestillinger, som ligger dypt rotfestet i kulturen, er det også viktig å hindre at kampen mot porno skaper en ny form for dobbeltmoralisme.»Mot denne bakgrunnen er det derfor uforståelig og skuffende at den samme Braanen 26. februar leverer en dypt uredelig slakt av kultursosiolog Kjetil Rolness' bok Sex, løgn og videofilm. I omfang og ambisjonsnivå er denne boken ganske annerledes enn Marit Synnevågs. Men de er så godt som helt samstemte i forståelsen av pornografiens vesen og i kritikken av den radikalfeministiske antipornobevegelsen. Det er derfor ingen logikk eller sammenheng i at Braanen anbefaler Synnevåg, mens han slakter Rolness.