David BowieAshes to Ashes (Scary Monsters, 1980) Spjelkavik barneskole, 1986: Det er engelsktime i sjette klasse. Læreren deler ut varme stensiler. De minst rastløse av oss sniffer inn blekket og leser ordene øverst på arket: «Ashes to Ashes» (og i parentes nedenfor) by David Bowie. Engelsklæreren plasserer en kassettspiller på kateteret og trykker på play. Lyse, forvridde pianotoner bobler over en haltende, skakk rytme. Så kommer stemmen. En kjønnsløs vokal, grøtete og glassklar på en gang: «do you?» fanger de mest lydhøre av oss opp, vi streker under de to ordene vi kjenner igjen fra grammatiske tabeller. Læreren skuler over oss mens vi sitter og venter på at låten skal bli ferdig. Han klør seg i det røde skjegget. Blikket er glassaktig. Han lytter. Han digger. Når låten fader inn igjen i båndsuset, begynner han å prate. Læreren slår av kassettspilleren og snakker engelsk. Med et fanatisk blikk og feit L innvier han tolvåringer i tekstens referanser til tidligere Bowie-låter, han guider oss ivrig gjennom dopmetaforer, og banker inn henvisninger til Daveys kokainavhengighet. Noen noterer. Andre nøyer seg med å streke under noen linjer. Jeg tegner et romskip. Ingen skjønner noe. Hvorfor valgte læreren min «Ashes to Ashes» til å innvie tolvåringer i fremmedspråklig poplyrikk? Hva er det med låten? Ikke er det en rocker. Ikke er det en ballade. Ingen danselåt. Ingen allsang. Er den trist? Happy? Sint? Den er litt av alt og ingen av delene. Ikke er den en typisk hit heller: mid-tempo, passe catchy, litt radiovennlig. Ikke bråkete, ikke lavmælt. Vanskelig å synge, umulig å nynne.