I forordet til romanen Big Sur som kom på New York-forlaget Farrar, Straus and Cudahy i 1962 skriver Jack Kerouac at alle romanene han til da har skrevet, «my work» kaller han det, egentlig utgjør en gedigen roman (one vast book), a la Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, bare at min roman, skriver Kerouac, er skrevet på rømmen i stedet for i sykesenga. On the Road, The Dharma Bums, Doctor Sax, Maggie Cassidy, Tristessa, Desolation Angels, Visions of Cody, Satori in Paris, Vanity of Duluoz og Big Sur er bare kapitler, fortsetter Kerouac, i det han kaller The Duluoz Legend, og Kerouac planlegger, når han blir gammel, å sy dem ordentlig sammen (bruke de samme egennavnene, fylle inn eventuelle glemte år etc.), gi dem ut med nevnte tittel og dø lykkelig. Da han døde i 1969, bare 47 år gammel, hadde han ikke gjort dette og var, men av andre årsaker også, dønn ulykkelig.