Nylig deltok jeg på en samling for europeiske parlamentarikere som er opptatt av globaliseringsspørsmål. Et av temaene for møtet var hemmeligholdet rundt WTO-avtalen om handel med tjenester, den såkalte Gats-avtalen. I Norge har SV og Sp fremmet forslag i Stortinget om at de ulike kravene om liberalisering som er fremmet i første runde av forhandlingene må offentliggjøres. Naivt nok foreslo jeg at det måtte fremmes tilsvarende forslag i nasjonalforsamlingene i hele Europa. Mine kolleger så litt brydd ned i bakken, dette var nemlig umulig. I nasjonalforsamlingene kunne de ikke fremme forslag, for de nasjonale regjeringene har ingenting med handelsforhandlinger å gjøre. De er overtatt av EU-kommisjonen. Men venstresidens representanter i EU-parlamentet er også maktesløse. Det parlamentet har ingen instruksjonsrett overfor kommisjonen, og kan derfor ikke fremme noe forslag om åpenhet. Den ene av de to store handelsblokkene i verden deltar altså i internasjonale forhandlinger helt uten demokratisk kontroll. En kan undres om det er dette som menes med «høyere form for sivilisasjon». Men også den andre økonomiske supermakten, USA, går fram på om lag samme måte. George W. Bush fikk i fjor såkalt «fast track authority». Den overfører Kongressens grunnlovsfestede ansvar for slike avtaler til presidenten, slik at USAs regjering kan opptre med større tempo og bedre ryggdekning i forhandlingene. Denne mangelen på kontroll fører naturligvis til mangel på innsyn. Mangel på innsyn fører igjen til at stormaktenes forhandlere kan ta seg til rette. Som en afrikansk aktivist nylig oppsummerte det; «U-landene blir bøllet med helt til de blir enige med USA og EU». Norge er ikke mye bedre. Når spørsmål om Gats og WTO blir stilt i Stortingets spørretime dukker Jan Petersen opp og gir tydelig uttrykk for at vi kaster bort tiden hans. Til tross for at representanter for en rekke partier gjentatte ganger har uttrykt at de føler de vet for lite om Gats ser det ikke ut til at regjeringen har noe påtrengende behov for å informere. Nylig tok stortingsgruppene til SV og Sp i samarbeid med Attac initiativ til et seminar om Gats på Stortinget. Vi inviterte alle representantene til å høre på, og inviterte UD til å innlede. Denne uken ringte imidlertid politisk ledelse i departementet, og gjorde det klart at «slikt kunne de ikke prioritere». For få uker siden ble det offentliggjort et begrenset sammendrag av de krav Norge har mottatt i Gats-forhandlingene. De berører tjenester fra utdanning til kinodrift, fra vannforsyning til banktjenester. I Norge har vi en omfattende samfunnsdebatt om privatisering og liberalisering, for eksempel innenfor skoleverket. Nå risikerer vi at akkurat de samme debattene avgjøres i lukkede rom i WTO. Mens flere og flere begynner å se at liberaliseringen på energimarkedet og finansmarkedene har gått altfor langt, risikerer vi at Norge i Gats bindes til aldri å gjøre om på dette. Vi vet også at Norge har levert krav til en rekke u-land basert på interessene til store norske selskaper. Hva er for eksempel Norges nasjonale interesse av å få åpnet telekom-markedet i Bangladesh? Telenor vet nok mer om dette kravet enn offentligheten og landets folkevalgte. De raskt voksende forskjellene verden over, og den stadig mer ustabile verdensøkonomien, har ikke kommet av seg selv. En stor del av ansvaret ligger på internasjonale institusjoner, avtaler og regelverk med navn som få har hørt om. De er i stor grad skapt i lukkede rom. De holdes hemmelig, blir ikke dekket av mediene og fjernes fra de folkevalgtes mulighet til å påvirke. Denne prosessen pågår også nå. I ly av krigsfaren kan den skyte fart fram mot ministerkonferansen til WTO i Mexico i september. Det er varmt og godt i de lukkede rom. Men jo flere som samles der inne, jo kaldere blir det for oss på utsiden. Derfor må det luftes ut snarest mulig.