** Forleden viste NRK en fjernsynsreportasje fra ei grend i Gudbrandsdalen. Her ble buskapen fra et småbruk dyttet inn i en dyretransportbil på vei til slakthuset. Det som gjorde mest inntrykk på meg var den gamle mannen som strøk og klappet kyrne for siste gang, mens han gråt. Et nytt småbruk ble bokstavelig talt nedlagt der og da, et livsverk og en levemåte var ugjenkallelig avsluttet. Den gamle mannen ble et symbol på et hamskifte i vår tid. Små og mellomstore gårdsbruk legges ned. Kulturlandskap gror igjen, og med dem all den kunnskap og erfaring som var knyttet til denne delen av modernæringen. Landbruksministeren erklærte bare for noen dager siden at denne utviklingen skal fortsette. Det skal bli enda færre gårdsbruk her i landet, og nedleggelsen vil gå fortere enn tidligere. Lars Sponheim trøstet oss som blir igjen med at maten skal bli billigere. En mager trøst. Det foregår en sanering av sosiale felleskap i stor stil her i landet. Skoler, telefonsentraler, postkontorer, lignings-og trygdekontorer på mindre steder, alt skal bort. Kravet om effektivitet, basert på strenge økonomiske kalkyler, styrer den moderne samfunnsutviklingen. Men de økonomiske ekspertenes grep har skjulte virkninger som ikke kan kalkuleres i kroner og øre. Vårt sosiale liv blir fattigere. Treffsteder for sosial samhandling blir borte. Folk er materielt rikere enn tidligere, men den sosiale kapitalen gjennomgår en betydelig devaluering. I våre gamle grendesamfunn var samhandlingen mellom menneskene relativt høy. De var heller ikke så avhengig av det ytre omliggende miljø, ikke av det som skjedde i kommunesenteret, og enda mindre av det som foregikk i storsamfunnet. I dag har dette endret karakter. Sjøl bygdebanken er i ferd med å forandre folks vaner. Nå vil også bygdas bank helst møte sine kunder på internett. Der kan vi på skjermen studere vårt digitale regnskap og utføre våre banktjenester, uten å prate bort unødig tid over skranken. I takt med den teknologiske og økonomiske utviklingen har utkantsamfunn etter hvert blitt dratt inn i et større og mer omfattende system, med mange negative følger. De interne samhandlingsmønstrene blir svekket når avhengigheten til storsamfunnet øker. Folk i distriktene trenger politiske krefter som kan tale deres sak, så presset som Distrikts-Norge er nå. Men de partiene som tradisjonelt har representert distriktene har mistet sin kraft. Avfolkningen av distriktene har pågått lenge, også i den tida bygdepartiene i Bondeviks første regjering styrte landet. Bygdene har lenge vært i opprør, men de partiene som skulle tale deres sak har ikke fanget opp signalene.