Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nettbank

Før var det mange av oss, og vi kunne leve som folk flest. Men så kom forfølgelsene, og i harde tider blir store folkegrupper til minoriteter og minoriteter til utskudd. Vi kikker oss nervøst over skulderen nå, går i byenes bakgater og smug og venter på et av disse øyeblikkene der vi kan snike oss usett inn i banken. Vi er forhatte, vi er de som lager køer, vi er de som betaler regningene i skranken. Det fins mange måter å ordne seg på, og vi har valgt den mest tungvinte. Vi vet det, brevgiro og nettbank er enklere og billigere, såpass har vi fått med oss. Og vi er ikke prinsipielt imot nettet, bare alt det fører med seg. Flyten, som Erlend Loe kaller det. Nettet er ikke til å stole på, og det er for så vidt ikke vi heller, så hva er da mer naturlig enn å ta med regningen i banken og la ekspertene ordne opp?«Jasså, du betaler på gamlemåten, du har ikke tenkt på å gå over til nettbank». En standardfrase. Det er en sånn setning bankansatte lærer på kurs, og som siden har blitt forvandlet fra imøtekommende kommunikasjon mellom bank og forbruker, til nedlatende holdning fra mann med fast jobb til slabbedask. Og hva skal man svare? Første gang kan man prøve seg med: «Jeg har bestilt nettbank, men ikke fått tingene tilsendt enda.» Den holder en gang, men møter man på samme bankmann en gang til, blir man som skrankebetaler gjenkjent og må ty til nye unnskyldninger. «Jeg har fått nettbank, men har litt problemer med internett for tiden.» Men det er grenser for hvor mange unnskyldninger man har, og nå har jeg møtt på samme bankmann fire ganger i januar. Så jeg har sett det i øynene, jeg har ventet lenge nok og nå skal jeg få fingeren ut. Jeg skal bytte bank.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen