Holdningen til EU-medlemskap har i løpet av noen måneder endret seg dramatisk. 67 prosent av de som har tatt standpunkt er nå tilhengere av norsk medlemskap. Ikke minst er holdningsendringene store på venstresida. 47 prosent av de som vil stemme SV svarer at de er for medlemskap. EU-utvidelsen østover, krigsplanene til George W. Bush og den høye kronekursen er viktige årsaker til stemningsskiftet. Det er likevel ingen tvil om at den viktigste bakgrunnsfaktoren er erfaringene med nesten ti års tilknytning til EØS. Hvert eneste år siden 1994 har vi fått bevist at den norske politiske eliten allerede har solgt seg til Brussel. Asbjørn Wahl i aksjonen For velferdsstaten stiller i dagens avis spørsmål ved om nei-sidens tradisjonelle argumentasjon om nasjonal selvråderett er riktig strategi framover. Han hevder det er en illusjon å tro at Norge kan være en progressiv øy utenfor Europa. Wahl vil i stedet løfte fram de sosiale spørsmålene og forskyve tyngdepunktet i EU-motstanden fra det nasjonale og demokratiske til en kritikk av EU som en institusjonell pådriver for markedsliberalismen. Wahls standpunkter er vel verdt å diskutere, selv om vi er usikre på om han har rett. Den tradisjonelle argumentasjonen med vekt på selvråderett og demokrati har gjort det mulig å skape et nei-flertall i den norske befolkningen. Samtidig er det klart at denne argumentasjonen har bygd på et premiss om at den norske eliten i gitte situasjoner faktisk er i stand til å føre en alternativ politikk. Hvis dette ikke lenger er tilfelle, kan Asbjørn Wahl få rett. Samtidig kan en kapitalismekritisk opposisjon mot EU fort ende i sekterisme og hindre byggingen av en bred motstandsfront. En slik strategi vil i praksis kunne føre til at det blir umulig å vinne en ny EU-kamp.