*På veggen hjemme har jeg en samling gamle postkort. Frodige finske damer i en Sauna fra 60-tallet, et barn som poserer med langpipe og et kulørt kort med negerpostbud på. Alle disse er favoritter, men det kortet jeg skal snakke om denne gangen kommer fra den norske santalmisjonen. Det viser en flokk brune barn i nystrøkne, lyseblå skjorterer. En kjekk liten gutt står i forgrunnen med vannkjemmet hår og colgate-hvitt smil. Tar man en nærmere titt på bildet, ser man at det er retusjert slik at håret virker ekstra blankt og tennene ekstra hvite. Kristne barn i Santalistan står det på baksiden av kortet. Et betryggende glansbilde for giverne; man betalte og fikk tilbake kristne barn i Santalistan med vannkjemmet hår og det hele. Kristne barn i Santalistan-effekten funker like bra i dag. Organisasjoner som Plan og SOS-barnebyer bygger markedsføringen sin på samme prinsipp: For et månedlig beløp får du sponse et barn med mat og skolegang. Tilbake får du søte bilder med hvite tenner, barnetegninger, tradisjonelle etno-effekter og rapporter om barnets utvikling og så videre. Konseptet er såpass vellykka at Plan til og med har fått politikere og kjendiser til å stille opp på tv i beste sendetid for å verve flere faddere til fjernadopsjon. I en artikkel i Morgenbladet 3. januar, under tittelen Hvit manns byrde – et radikalt forslag til fattigdommens bekjempelse drar Morten A. Strøksnes adopsjonskonseptet enda lenger. Det er ikke nok at Bondevik verver flere faddere blant det norske folk, Strøksnes mener statsministeren bør ta skrittet fullt ut og la Norge adoptere et helt u-land. Han foreslår at vi kan begynne med lille Kapp Verde, så kanskje USA kommer etter og adopterer større land som Kenya eller Tanzania etter hvert. Da Rudyar Kipling skrev diktet Den hvite manns byrde i 1899 var det ansvaret som sivilisasjon han siktet til. Byrden den hvite mann bar, besto i sånne ting som å oppdra flere kristne barn i Santalistan. I dag skriver Strøksnes om hvordan mange i de landene der nede, har et høyt ønske om å komme til Vesten – så hvorfor ikke ta ansvar og bringe Vesten til dem? Men vent litt. Er det ikke egentlig vi som er adoptert? Har vi ikke bygget vår velstand på ressursene til fattige land? Er det ikke egentlig slik at vi kan takke våre sponsorer i Sør når vi kjøper billige varer i butikkene? Men vi trenger ikke sende søte postkort av storebror med sin første bil, eller lillesøster på fanget til kjøpesenternissen, eller mor og far med paraplydrinker i Syden. Dette er bilder og inntrykk som omgir de fattigste hver dag. Globaliseringen har brakt flotte biler, kjøpesentre og turister med paraplydrinker til selv de fattigste avkroker. Det er denne forbrukskulturen som er den hvite manns byrde, og deler vi den med den fattige verden, blir den hele verdens byrde. En byrde så tung at den vil true med å knekke hele jorda. Jeg har nettopp kommet hjem fra en uke i Etiopia. Du skulle sett hvor fruktbart det er, bare noen kilometer fra sultområdene. Etiopia er et frodig jordbruksland som fint kan være sjølberga. Det samme gjelde de fleste land i Afrika. De klarer seg fint på egenhånd. Spørsmålet er bare om vi klarer oss uten dem?