Når du leser dette har den nye runden med kampanjejournalistikk for EU-medlemskap pågått i ei drøy uke. Ballet starta blant annet med et omfattende innslag i Dagsrevyen 9. januar, hvor man fokuserte på hvordan Norge angivelig ikke kan forvente å få fortsatt tollfrihet inn til øst-europeiske land som blir med i EU, uten å måtte betale veldig mye for det. Men det som ikke ble nevnt er at EU – som også er en del av WTO og GATT-systemet – må overholde de frihandelsregler som gjelder globalt. Og forenklet sagt forbyr GATT/WTO at det innføres større tollbarrierer mellom land enn de som allerede gjelder mellom dem. Dette hevder blant annet Peter Ørebech ved Fiskerihøgskolen i Tromsø, uten at han ble funnet interessant som intervjuobjekt. Ellers fortsatte man ja-kampanjen i Dagsrevyen med et komplett latterlig innslag hvor reporter Wenche Dager dro med seg en ikke for skjerpet forhenværende landbruksminister Gunhild Øyangen på svenskehandel, ispedd stadig jublende bemerkninger fra reporteren om hvor billig maten er i EU (nikking fra Øyangen), «her har de andebryst, noe vi ikke har i Norge»(!) (nikking fra Øyangen), og man rundet av med at Dagsrevyen spanderte middag med vin på samme Øyangen, som takknemlig svarte ja på Wenche Dagers spørsmål «om ikke EU-maten er god?». Er det ingen i redaksjonen som skjemmes? TV 2, NRK radio og de store riks- og regionavisene er sjølsagt ikke bedre. Klimaet blant journalistene illustreres godt av denne lille historie som Nationen-journalist Tomas Vermes fortalte i avisas nyttårsnummer:Flyet hadde nettopp landet i København. Vi var tre journalister som ble stående og vente ved bagasjebåndet, på vei til det historiske EU-toppmøtet som vedtok den store utvidelsen mot øst. Ventetida brukte en av mine kolleger fra et annet medium til å spørre, med vantro i stemmen: Si meg, er du fortsatt imot EU- medlemskap? Jeg svarte «ja». Mine kolleger, som med sitt motsatte standpunkt til EU-medlemskap er mer nøytrale, var slett ikke uenige i beskrivelsen av EU som et prosjekt med demokratiske problemer. Men hva betyr vel det nå som så mange andre kommer inn i varmen? Da glapp det ut av den ene reporteren: «Men da må jo du ha fryktelige problemer med å skrive om EU-stoff, du som er så fundamentalistisk?»Kommentar overflødig. Utsiktene til å vinne tredje runde er likevel gode. Nei-sida har fortsatt de beste argumentene – for eksempel disse:Gigant-union er ikke et forsterka argument for å gå inn, men styrker tvert i mot argumentasjonen for å forbli utafor, fordi de enkelte lands innflytelse blir enda mindre. Mindre sjølstyrte enheter er bedre for befolkninga enn store enheter – det viser historien. EUs detalj-diktatur over landene er verre enn noensinne: Påbud om rusbrus i butikkene, påbud om uønska tilsetningsstoffer i barnemat, forbud mot lavere arbeidsgiveravgift i distriktene, forbud mot kvotering av kvinner til professorstillinger. Ikke – som Thomas Hylland Eriksen og likesinnede gjerne vil ha det til – begrunna med flotte visjoner om et bedre Europa for befolkninga, men med den småligste økonom-fundamentalistiske praktisering av Romatraktatens regler om «fri flyt». EU-medlemskap er et katolsk-konservativt ekteskap – man kan aldri komme seg ut av det hvis man angrer. Er det ikke da bedre å se hvordan det går i den nye gigant-unionen, og eventuelt bli med seinere hvis man vil det?