Vel ute av FNs sikkerhetsråd har FN-resolusjon 1441 blitt den perfekte bunkeren for norsk utenrikspolitikk til ikke å lufte standpunkt i forkant av krigen mot Irak. Utenriksminister Jan Petersen tar dekning bak et angivelig samlet Sikkerhetsråd. Petersen later som om president George W. Bush snakker om regimeskifte, ikke fjerning av masseødeleggelsesvåpen, som sitt fremste motiv. Han later som om dommen ikke allerede har falt når Bushs talsmann, Ari Fleischer, sier at dersom våpeninspektørene ikke finner noe, viser det bare hvor slu og farlig Saddam Hussein er – og må fjernes. Han later som om Sikkerhetsrådet er enig selv med det enstemmige vedtaket om resolusjon 1441 – og at USA vil føye seg dersom Washington ikke får tvunget fram eller kjøpt seg til sin vilje. Washingtons viktigste kort er nettopp at ingen stikker fram haken overfor USA for Saddam Husseins skyld, ikke minst dersom russiske og franske oljeinteresser får garantert sin del av Iraks oljepott. Men å late som om ikke motsetningene eksisterer selv om Sikkerhetsrådet skulle sanksjonere krigen, er å kaste blår i øynene på folk. FN er en storpolitisk arena, men FN har også en administrasjon. To ledere for FN-administrasjonen i Irak har gått av fordi de ikke lenger vil være ansvarlig for sanksjonspolitikken som de begge betegner som folkemord. Unicef har rapportert om de FN-sanksjonerte barnedrapene. Så hvilket FN lytter vi til? Petersen nå gjerne spille fornærmet når NRKs Petter Nome mener at Norge ikke har en selvstendig utenrikspolitikk i forhold til USA. Faren er at Petersen har rett: hans selvstendige politikk er på linje med Bush. Petersen svirrer rundt som USAs speidergutt i UDs korridorer med et utenrikspolitisk blikk som om han fortsatt var ordfører i Oppegård, selv om også det har blitt vanskeligere med USAs unilateralisme for EU-tilhengere.