Klassekampen har i den siste tiden brakt flere intervjuer og oppslag om personer som har gått fra «nei til tja» i EU-spørsmålet og samtidig forsøkt å få opp en ny EU-debatt. Dette er selvfølgelig et bra initiativ og svært aktuelt, jamfør flere meningsmålinger og utviklingen innad i EU. Problemet til nå er at vinklingen har vært helt og aldeles tradisjonell, det vil si trygt innen rammene av etablert norsk EU-debatt. Så hvis Klassekampen virkelig vil ha en «ny EU-debatt» er det også nødvendig med et reelt nytt perspektiv. Det er bra at Klassekampen velger å fokusere på det laget av venstreorienterte velgere som vakler mellom ja og nei, men spørsmålet er hvordan avisen griper det an: Ved å sette opp en uinteressant motsetning mellom «moderne» og «konservative», eller ved å dra opp det antikapitalistiske perspektivet som går på tvers av dette. Saken er at det finnes en økende gruppe EU-tvilere med et nokså progressivt grunnsyn, og som slett ikke er av typen «lettere desillusjonert, relativt velstående SV-velger på full fart mot høyre», men som heller ikke lar seg påvirke av sjølråderettsparoler ala «forsvar grunnloven», «nei til salg av Norge», «slå ring om Stortinget», «Vi sa nei til union allerede i 1905» etc. Det er feil å redusere dette til et spørsmål om «cafelatte-drikkende bedrevitere i Oslo», «byradikale», «småborgerlige intellektuelle» eller hva det ellers finnes av mer eller mindre nedsettende betegnelser. Bildet er mer sammensatt enn dette. Det handler om en gruppe som ofte er svært markedskritiske og antikapitalistisk innstilte, men som ikke er spesielt opptatte av nasjonal sjølråderett. Yrkesmessig er de trolig nokså sammensatte, og dessuten tilstrekkelig mange til å gjøre en forskjell på noen avgjørende prosenter i en folkeavstemning og i meningsmålinger.