Virginia Woolf er viet et helt kapittel i Harold Blooms Vestens litterære kanon, så mye som fem av romanene hennes opptrer på hans liste over moderne mesterverker – i det minste fremholder han bestemt muligheten for at de vil bli kanoniske. Woolfs betydning for den modernistiske romankunsten kan knapt overvurderes, og det blir den da også sjelden. Også en kanoniserende litteraturtenker som Erich Auerbach dveler eksempelvis inngående ved Woolfs prosa i sin studie over virkelighetsfremstilling i den vestlige litteraturen: Mimesis fra 1943, norsk oversettelse 2002.Mer overraskende enn Blooms verdsettelse av Woolfs romankunst er at han med selvfølgelighet innfeller den ikke-skjønnlitterære delen av forfatterskapet i sin lesning av Woolf: kritikken, essayistikken, journalistikken, foredragene, polemikken, litteraturhistorieskrivingen etc. (alt det som er i ferd med, for første gang, å samles i en komplett seksbinds utgave på The Hogarth press).