15. november skreiv eg, inspirert av Thorbjørn Jagland, at antiintellektualismen er eit problem. Eg fekk med at «eg har observert noko av den mest iherdige antiintellektualismen hos folk som tykkjer dei er del av den typen venstreside som identifiserer seg sterkt med Marx (pluss Mao og eit par til). Latterleggjeringa av studentar, dyrkinga av 'sånt som arrbæisfolk forstår seg på' er sjeldan sterkare enn der». Morten Falck reagerer med eit innlegg (9. desember). Han hevdar «Marsdals ekle apespråk» kjem med «vemmelige insinuasjoner» og spør om eg ikkje har ein «ganske uredelig» debattstil. Konklusjonen er at om ikkje lesarane får litt meir klartekst her, «blir hele kommentaren hans bare brønnpissing». Det er klart det kan bli litt kortfatta, når vi har 3800 teikn å gå på, på side 2 av Klassekampen, utan at eg trur det er grunn for å ropa om vemmeleg apepiss i brønnen av den grunn. Men Falck skal få det han ber om. Eg trudde, heilt ærleg, at det var ukontroversielt å hevda at det finst antiintellektuelle straumdrag i ml-tradisjonen. Det var det altså ikkje. Mine observasjonar av iherdig antiintellektualisme skriv seg i stor grad frå Raud Ungdom (RU) på 1990-talet, fram til rundt 1997. Delar av det AKP-dominerte Oslo Raud Ungdom var på denne tida iherdig fiksert på banking av nazistar, macho framferd (språk, klede etc), militærpolitikk, marxistisk frasologi («prolletariatets dikktatur») og forakt for «studdenter». Kritikken av denne antiintellektualismen var utbreidd i store delar av Raud Ungdom på den tida. Landsmøtet i 1996 vedtok så og si at det var eit problem at organisasjonen var antiintellektuell, til store protestar frå avtroppande leiar Jorun Folkvord. Eg trur ikkje det kan vera tvil om at vi i Raud Ungdom på denne tida hadde eit AKP-dominert miljø der «intellektuell» og «student» var negative ord og antiintellektualisme den rådande haldninga (kombinert med ein god porsjon marxete skolastikk). Det er denne opplevinga eg fyrst og fremst refererte til 15. november. Den opplevde antiintellektualismen kan vera tilfeldig, og eit unntak frå all den fordomsfrie og søkjande intellektuelle verksemda AKP elles har stått for. Sjølv trur eg det er meir komplisert. Hangen til å bruka stempel som «intellektuell» negativt mot folk som kritiserte AKP-leiinga oppstod ikkje på 1990-talet.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Fornuftig dom
- «Hver dag raner, dreper og voldtar innvandrere nordmenn. Hver dag blir vårt folk plyndret og ødelagt av jøder som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». Flertallet i Høyesterett valgte tirsdag denne uken å frikjenne Boot Boys-leder Terje Sjølie for å ha uttalt dette under en nynazist-demonstrasjon i Askim i august 2000. Forsvareren hevdet i saken at uttalelsene var kommet som et ledd i en offentlig debatt, og at en slik debatt er beskyttet av Grunnlovens paragraf 100, der det heter at «trykkefrihed skal finde sted». Riksadvokat Tor-Aksel Busch hevdet på sin side at saken gjaldt to rettslige prinsipper som står mot hverandre: Ytringsfriheten mot retten til å bli forskånet for rasistisk hets, og at han i dette tilfellet mente det siste prinsippet burde veie tyngst. Busch mente også at den nynazistiske organisasjonen Boot Boys ikke bør regnes «som aktør i den politiske debatt», og derfor ikke var beskyttet av ytringsfriheten i Grunnloven. Høyesteretts flertall valgte likevel å frikjenne Sjølie. Ifølge dommen er hans utsagn både nedsettende, krenkende og usanne, men likevel ikke straffbare. Dommen slår fast at Boot Boys-lederens uttalelser må regnes som allment nynazistisk tankegods, og at et forbud mot disse ytringene langt på vei ville bety et forbud mot nynazistiske organisasjoner. Det er som kjent ikke noe slikt forbud i Norge. Vi mener dette er en fornuftig og balansert dom. Hensynet til ytringsfriheten og den allmenne debatten bør veie tungt. Det er ingen farbar vei å stenge «feilaktige oppfatninger» ute fra den offentlige debatten. Forsvaret for ytringsfriheten må være prinsipiell og gjelde for alle. Voltaires gamle motto har fremdeles gyldighet: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem».