Ventetiden før jul ble ikke akkurat som jeg hadde håpet. Jeg venter ikke lenger på en slags julefred, jeg venter på en mulig julekrig. Som en absurd adventskalender på CNN spretter våpeninspektører rundt mellom det ene lageret etter det andre i Irak, åpner spent luker hver dag og håper de ikke finner noe der inne. Vi nærmer oss den siste luken og gjettingen i de utenrikspolitiske kretser er i vill gang: Når begynner Bushs fyrverkeri over Irak? Før jul? Februar? Kanskje til påske? Ingen husker lenger hvilke land som er allierte med hvem eller hva det var Irak gjorde som plutselig var så ille, så alt vi er enige om er at en krig i bunn og grunn er en dårlig vei til fred, og håper at maktmenneskene snart innser det samme. Når vi er i det ilske hjørnet liker vi å tro at vi hater USA for det USA driver med nå. Men sannheten er at USA er vår hemmelige elsker, vår kompliserte elskede, som sårer og skuffer oss på det grusomste, men som også gleder oss på det mest ekstatiske. Helst liker vi å kalle USA for Amerika. Det høres mer romantisk ut på den måten. Mitt forhold til USA er ekstremt og grunnleggende ambivalent. Ved juletider blir dette mer enn normalt synlig. Da jeg var liten hadde jeg en hjemmelaget julekalender som mamma hadde brodert selv. Jeg elsket den, og motivet var selvsagt hentet fra Disney. Min kjærlighet til Donald, en amerikansk kommersiell and, er urokkelig og tett knyttet til minner fra egen norsk barndom. I dag tok jeg meg selv i å smile i et blaff av julestemning på grunn av Coca-Colas julereklame og vet ikke helt hvordan jeg skal takle akkurat den innrømmelsen der. Jeg elsker amerikanske filmer, jeg har hundrevis av amerikanske cd-plater, jeg har sett et utall amerikanske tv-serier og halve moroa med julen er den overflod av amerikanske tv-musikaler jeg patetisk og svært ukorrekt kaster meg over. Akkurat som mange andre lever jeg i et merkelig paradoksalt univers, der jeg forbanner amerikansk kultur-imperialisme, men samtidig mer enn gjerne vil ha dette som en del av mitt eget liv. Dette paradokset lever vi i også når det gjelder amerikansk teknologi (vi elsker den fremragende forskningen, men hater Microsofts hegemoni), politikk (vi hater Bush mens elsker hans fremragende kritikere) og økonomi (vi elsker evnen til nyskapning, men hater mangelen på en skikkelig velferdspolitikk). Jeg er ikke alene i å ha det sånn. Faktisk er jeg akkurat som folk flest verden over. Et nytt studie fra det Washington-baserte meningsmålingsinstituttet Pew Research Centre for the People and the Press gjort blant 38 000 mennesker i 44 land har hatt det noe ambisiøse målet å sjekke stemningen blant verdens befolkning i 2002. Særlig står folks forhold til USA i fokus, noe som allerede her understreker USAs unike verdensposisjon. Hvilket annet land kunne med selvsikker selvfølge spurt tusenvis av folk verden over om deres mening om seg selv? Undersøkelsen viser at ingen gidder å høre på Bush' ide om med eller mot, faktisk er folk flest verken med eller mot USA, utenom i enkelte muslimske land der man generelt er mot, men det er jo svært lite nytt. Dette studiet fra Pew er en studie i motsetninger. Folks forhold til USA viser seg å være så komplisert at enkelte av analytikerne ved Pew nærmest besvimte av forvirring og utmattelse over rent og skjært anarki på svarskjemaene. Folk er negative til USAs unilateralisme, men positive til krigen mot terror. Folk elsker amerikansk kultur, men vil ikke ha det inn i sitt eget samfunn (bare i eget liv akkurat som meg), folk ser på Irak som en trussel, men ser også på en krig mot Irak som en trussel. USAs globale dominans er både omfavnet og avskydd. Folk flest, både i for eksempel Canada, Pakistan og Egypt, er redde for verdens eneste supermakt, men ville vært enda reddere dersom det hadde vært to av dem. Vi bør gremmes over at våre venner i det gamle Romerriket aldri gjorde liknende studie-stunts. Da hadde vi hatt en ganske fin modell å forholde oss til i alt kaoset. La oss si at romerne ville finne ut hva nabo-stammene egentlig syntes om dem. Sannsynligvis hadde de forbannet romernes arrogante utenrikspolitikk og militærmakt, men samtidig blitt bløte i hjertet ved tanke på romernes kultur, deilige vin, lekre bad, og flotte veier. Store stater har store paradokser, og det blir bare dumt hvis vi legger inn et flatt og enkelt hat mot dem. Mens jeg venter på krig eller fred oppsøker jeg min hemmelige elsker Amerika. Jeg klarer meg nemlig ikke uten. Kanskje er det kjærlighet? Og er det ikke med kjærlighet man oppdrar bøller?