Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Spytting – en motkultur?

Det sies at vi lever i en globalisert kultur der trender plukkes opp fra film, video, musikk, reklame etc, filtreres gjennom det lokale og får sitt stedsspesifikke uttrykk i Reykjavik eller på Sogn t-banestasjon. Mangekulturelle og etniske impulser, subkulturelle og motkulturelle koder suges inn i mainstreamkulturens kommersialiserte sentrifuge. Noen ser dette som motstrategienes endelikt gjennom den kommersialiserte mainstreamkulturens dødskyss. Andre holder fast i at selv motstand og nyartikuleringer alltid uvilkårlig er en del av det kritiserte systemet. Ja, at dette systemet gjennom viss språk og logikk vi er blitt til som mennesker, er en del av kroppens materialiteter og psykens patetiske forviklinger. Og at dette er en betingelse som ikke gir grunn til å riste på tunge grå hoder, fordi den rene kritikken, det sanne alternativet aldri har vært utilsølt av objektet for kritikken. Likevel er forskyvninger mulige, nye kombinasjoner har kritisk kraft – om enn de ikke er uskyldige. Tross denne innsikten er det en av våre kjæreste misforståelser at vi trassig håper at det finnes et ubesudlet sted der kritikken kan vokse seg sterk, i skjønnhetens, entydighetens og sannhetens navn. Det er egentlig et formørket og skummelt sted som har forledet mang en visjonær med vitenskap og «sannhet» som våpen å tvinge mangfold, tvil og ambivalens i kne. Dette er noe en hver god husmor vet: Gjør du for rent og desinfiserer bort all dritt, støv og bakterier – altså livets materie – blir mennesker aldeles syke og ingen motstand har, neste gang de virkelig står i dritt til knærne. Og det gjør vi stadig vekk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen