Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Bokrottebekjennelser

Ordet bokhøst får meg alltid til å tenke på død og forråtnelse, litteraturforgjengelighet, bøker som plutselig er passé. Ordet ble vel oppfunnet av noen kalde hjerner i forlagenes markedsavdelinger for holde styr på litteraturen, i et skrekkelige scenario må de ha forestilt seg en litteratur uten tidsrammer, uten omtaler og anmeldelser, vurdering og markedsverdi overhodet, ubrukelig som en infeksjon av litteratumult. Da jeg ble invitert til å skrive en artikkel om den norske bokhøsten anno 2002 trodde jeg først det var en misforståelse. Litteraturansvarlig vet vel ikke helt hvem jeg er, tenkte jeg, han kan vel ikke vite hvordan jeg – ja, samme kan det være. Det er så mange former for litterturpreik, tenkte jeg, og kanskje han ønsker seg noe – impresjonistisk. Det hører til sjeldenhetene at jeg leser en hel bok, jeg har vanskeligheter med å huske forfatternavn, litterære retninger og trender har ærlig talt aldri interessert meg. Likevel, når jeg først har fått sjansen, får jeg klinke til – Endelig kan jeg også synse fritt i offentligheten. I grunnen har jeg alltid vært en rotte når det gjelder bøker, jeg gnager litt her og der, går etter godbitene, mangler tålmodighet til alltid å være etterrettelig. Ofte gidder jeg rett og slett ikke. Kraften ebber ut av forfatteren – teksten blekner på siden – søvnen gnir seg mot øynene. Jeg hiver boken fra meg og plukker opp en ny. Sånn lever jeg, da, ganske lykkelig, som rotte.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen