Vårt krigsbytte er vår viten om verden? stor nok til å få plass i et håndtrykk,vanskelig nok til å la seg beskrive med et smil,forunderlig som bønnens ekko av gamle sannheter(skrevet av Szymborska i 1945, sju år før hun debuterte)Det er et slags ritual: På jakt i utenlandske bokhandlere og antikvariater er det alltid en håndfull forfattere jeg særlig leter etter bøker av, som får meg til å rykke forbi reolenes alfabetiske og sjangermessige orden og gå rett på sak. En av dem jeg leter etter er den polske poeten Wisùawa Szymborska (f. 1923, bosatt i Kraków), som i mine øyne er en av de største nålevende poetene. Hun har utgitt ni diktsamlinger og artikler trykket i et litterært tidsskrift hun har vært tilknyttet. I 1996 fikk hun Nobelprisen. Et fint utvalg av diktene ble utgitt samme år av Solum Forlag: Utsikt med et sandkorn; men hun kom på norsk så tidlig som i 1967, i Arnljot Eggen og Martin Nags utvalg: Den sjuande engelen. Polsk etterkrigslyrikk. Til tross for Nobelprisen er ikke Szymborska en poet vi ofte hører om i Norge (i motsetning til berømmelsen i Sverige), snarere en intakt hemmelighet. Jeg har iblant lurt litt på hva grunnen kan være. Om det kan skyldes at hun er fremmedartet i forhold til poesien som selger her hjemme. Det er hun i grunn ikke. Hun er bare ikke oppdaget. Diktet jeg skal sitere og kommentere er ikke vanskelig og krever heller ikke store forkunnskaper. Dette diktet har jeg gått med i bakhodet i lengre tid. Det dukker ofte opp når jeg hører nyheter om den palestinske intifadaen. I anledning av at jeg leste Frida Nomes bok om de palestinske selvmordsbomberne, Martyrbrigadene, tok jeg det fram igjen. Terroristen i Szymborskas dikt er riktignok ikke noen selvmordsbomber, og det er ingenting i diktet som refererer direkte til Midtøsten-konflikten.OverblikketTerroristen, han serBomben skal utløses i fastfoodsjappa tyve over ett.