Den ubehagelige sannheten
«Vi har ingen som helst indikasjoner på at norske, engelske eller andre allierte fly skal ha opptrådt på en slik måte at de kan ha vært innblandet i Mehamn-ulykken», sa forsvarsministeren i Stortinget 26. februar 1997. Havarikommisjonens leder, Ragnar Rygnestad som satt i Stortingets diplomatlosje den dagen, forsikret to måneder seinere samferdselsminister Sissel Rønbeck (Ap) at «på bakgrunn av tilgjengelig informasjon er HSLs konklusjon overensstemmende med forsvarsministerens uttalelse». HSL var Havarikommisjonen for sivil luftfart. Forsvarsministeren het Jørgen Kosmo (Ap). I dag er han stortingspresident. Da ulykka skjedde i 1982, var general Wilhelm Mohr leder av havarikommisjonen. Den tidligere luftforsvarssjefen snakka med autoritet da han på Dagsrevyen 20. juli 1984 forklarte ulykkesårsaken og forsikra oss om at kommisjonen hadde «undersøkt meget nøye trafikkbildet på det tidspunkt da ulykken skjedde og der var ikke fly i bevegelse i det området på den tiden.» Alle som så og hørte dette måtte tro at han blant annet hadde undersøkt alle loggbøker – sivile og militære – som kunne omfatte flytrafikk i området. For general Mohr veit hva ulykkesgransking krever. Nå nylig sa han til Dagbladet at «når du arbeider i havarikommisjonen, blir den en religion. Og all avsporing fra dens virkelig formål er en forbrytelse». Tross dette grunnsynet viser det seg at både kommisjonsleder Mohr og etterfølgeren Ragnar Rygnestad holdt seg langt unna militære loggbøker. De slapp å se loggføringa av den skadede Harrier-jageren som ba om nødlanding på Bardufoss på ulykkesdagen. Da major Per Gavin fortalte meg om dette for fem år sia, var loggbøkene for lengst makulert. Og de unngikk å snakke med de tre ansatte på Bardufoss som så at det britiske flyet hadde ei flenge i høyre vinge og striper av grønnmaling. Widerøe-flyene var kvite og grønne.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent