Når Jan Erik Vold forsvarer trikken er han i meget godt selskap. Nobelpristakeren Claude Simon ga i fjor ut romanen Le tramway, en hyllest til skoleårenes trikketurer i en sørfransk småby. Filosofen Heidegger går enda lenger: «Når vi kan reise med trikk betyr det rett og slett dette: Den vestlige filosofi var umiddelbart, like fra utgangspunktet av – mektig», sier han i boka Vom Wesen der Wahrheit i 1988-utgaven. Og da metroen i Paris feiret 100-årsjubileum for to år siden, hadde avisa Libération hele førstesida full av ros, men avsluttet med å si at samme hvor godt en t-bane fungerer, må framtidas skinner ligge oppå jorda – for å begrense biltrafikken som er i ferd med nærmest å kvele mange storbyer. Trikken er altså poetisk og sann, populær, sunn og miljøvennlig. Et springende punkt det siste. I lille Oslo har man nettopp tilbakevist et forslag om å asfaltere igjen trikkespor. Forslaget kommer sikkert tilbake, bare i mer utspekulert form. Igjen vil ansatte og trafikkanter rase og politikerne vri sine hender, fortsatt like tomme eller nesten det. For hva hvis vedtaket neste gang kommer i all hast, like etter at alle trikkevenner har dratt på jule-, påske- eller sommerferie, mens veivalser og asfalt står klar til øyeblikkelig innsats? Fait accompli!