Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Supermaktens begrensninger

Mange trodde at enheten mellom de avanserte kapitalistiske land ville brytes ned etter Sovjetunionens fall – særlig i forbindelse med at Tyskland ble samlet. Men Tyskland har hele tida slitt tungt med å finansiere sin samling og har vært tilbakeholden i militær oppbygging. Tilsynelatende framstår verden i dag som mer enhetlig enn noensinne under USAs hegemoni. USAs militærutgifter er i dag nesten like store som hele resten av verdens. Ikke minst har sikringen av hegemoniet skjedd gjennom krig: Irak 1991, Kosovo 1999 og Afghanistan 2001. Ved å føre virkelig krig er ikke bare fiender tilintetgjort. Også allierte og tilskuer-stater har blitt samlet rundt USA. Alt synes å gå på skinner for den gjenværende supermakta. Men dette er ikke riktig, av en rekke grunner. Noen av dem er følgende: For det første er den såkalte unilateralismen, at USA går sine egne veier, ikke noe nytt. Vietnamkrigen og intervensjonene under den kalde krigen vitner om det. Det nye er tvert imot at USA fra og med Golfkrigen i 1991 i noen grad ble avhengig av FNs og verdenssamfunnets legitimitet. Det er denne innordning under FN og folkeretten USA nå – i en fase der preventiv krig mot «truende» stater er blitt offisiell doktrine – prøver å bryte seg helt ut av. I det lange løp kan imidlertid ikke USA gjennomføre militæroperasjoner omkring i verden uten støtte fra viktige allierte, slik de gjorde under den kalde krigen. En viktig grunn er at statenes i den tredje verden i økende grad har hevdet sin sjølstendighet og militære styrke. Dersom USA velger å være «den ensomme supermakt» vil landet kunne blø sakte i hjel slik Romerriket gjorde – i kamp mot en rekke små, barbariske fiender i periferien av verden. Dette er vel også det strategiske perspektivet til Bin Laden & co.

For det andre har USA ikke kommet over Vietnam-syndromet, til tross for at Bush senior etter seieren i 1991 hevdet det. Og man har gitt opp den løsninga som romerne brukte, nemlig å la leiehærer av barbariske folkeslag kjempe krigene på romernes vegne. (Nixon-doktrinen: vietnamisering av Vietnam-krigen.) USA kan ikke ha store mannefall på slagmarken uten at det amerikanske folk oppfatter det som absolutt nødvendig. I 1991 var angsten for egne tap avgjørende for at USA ikke rykket helt inn i Bagdad og gjennomførte et regime-skifte, til tross for at Bush oppmuntret shia-muslimene og kurderne til opprør. Dette er denne uoppgjorte regninga som i dag skal utlignes. Men USAs iherdige forsøk på å samle en opposisjon mot Saddam Hussein, har ikke lyktes. Perspektivet er derfor at USA sjøl må gjennomføre en okkupasjon av Irak over en årrekke. I sannhet en dristig operasjon. Nato-styrkene i Kosovo koster per år rundt 20 milliarder dollar. I kvadratkilometer er Kosovo 11.000, Irak er 438.000. Kosovo har under to millioner innbyggere, Irak har 24. En slik operasjon vil kreve minst 100.000 amerikanske soldater. Tyskland har meget gode økonomiske grunner for å si at de ikke vil delta.

Dess mer avansert den amerikanske militærmaskinen blir, dess mer blir den en ren ekspedisjonsstyrke, hovedsakelig til sjøs og i lufta. USA, med sin lykkelige geografiske posisjon, kan sammenlignet med et gigantisk hangarskip som bevokter det eurasiatiske kontinent og sender raske utrykningsstyrker inn i kontinentet med jevne mellomrom. I 1985 hadde USA og Sovjetunionen over en million soldater stasjonert utafor sine grenser. I dag har USA rundt 300 000. Baser i utlandet innebærer en ekstra risiko for amerikanske soldater. Perspektivet er i første rekke USAs egen sikkerhet. Derfor er størsteparten av den amerikanske styrken som opererer mot Afghanistan, stasjonert på skip i det indiske hav. De aller fleste av rundt 30 kriger i dagens verden er USA ikke innblandet i. Uansett Irak-krig eller ikke. Det er grenser for hvor mange regime-skifter USA kan gjennomføre, sjøl om lysten er aldri så sterk. Arne Overrein

Ein amerikansk fundamentalist

Magnus E. Marsdal

– 1989 var litt av eit jordskjelv. Don Mitchell (40) tenkjer tilbake på tiåret som endra alt. Det var i 1989 Muren fall. Det var i 1989 Donald Mitchell gifta seg. Og det var i 1989 han møtte Karl Marx. Kapitalen, fyrste bok.

– It was a blast! Fyrste bok av Kapitalen er stor litteratur, smiler ein entusiastisk professor i samfunnsgeografi. Den amerikanske staten har sponsa eit halvt års tur til Noreg, for å undervisa ved Universitetet i Oslo. Takk og takk, sa Donald, og reiste over dammen for å spreia marxistisk smitte i The Land of the Fjords. Så er dei kvitt han for ei stund. Men Syracuse University i staten New York vil nok ha Mitchell tilbake. Etter at professoren mottok ein prestisjetung pris verdt 250.000 dollar over fem år, kastar namnet hans glans over institusjonen. Dei let han til og med ha eit foto på heimesida med gamle Karl på veggen i bakgrunnen.

– Eg var i Skottland då denne prisen plutseleg kom, så lokalavisene fekk ikkje tak i meg. Dei måtte bruka biletet frå heimesida. På telefonsvararen låg ein bråte meldingar, inkludert frå presseavdelinga ved universitetet, ein fyr som sa «du trur vel ikkje på dei der marxisme-greiene?» Sjølvsagt gjer eg det, ler Mitchell.

Så veldig sjølvsagt er det vel ikkje. Med upper middle class background, som det heiter i det klasselause samfunnet USA, nær Berkeley i California, der far var professor innan naturvitskap, var det ikkje sjølvsagt å bli marxist. Tvert imot, det finst gode grunnar til å halda seg unna radikalisme i The Land of the Free.

Utreinskingane

1920-talet: Den sentrale hendinga er the Palmer raids. I kjølvatnet av den russiske revolusjonen var det i praksis forbode å ytra seg mot statsmakta i USA. Ei større streikebølgje tok til i 1919. Ei bombe gjekk av framfor huset til justisminister A. Mitchell Palmer, som i teksten The Case Against the Reds meldte at «den revolusjonære hetens tunger slikker kirkenes altere», «kryper inn i de hellige hjørner av amerikanske hjem» og «brenner opp samfunnets fundament». Alle utanlandske kommunistar og raude vart deportert, amerikanske borgarar på venstre kant vart pressa til å flytta frå landet, fortel Mitchell. Mange vart fengsla.

1950-talet: Dei fyrste lovene som gjer det straffbart å vera kommunist i USA skriv seg frå 40-åra. Den viktigaste, Taft/Hartley-lova, vart innført i 1947 på trass av veto frå president Truman, som kalla teksten «ei slavearbeid-lov». Det vart forbode for fagforeiningar å ha kommunistar som medlem. Det vart ulovleg for kommunistar å vera leiar for fagforeiningar.

– I praksis gjekk dette ut over langt fleire enn partimedlemmar, det kunne gå ut over alle som var i nærleiken av nokon organisasjon på nokon måte assosiert med kommunistar, fortel Mitchell. Så kjem senator Joseph McCarthy på banen. USA går inn i dei store utreinskingane.

– Alle måtte skriva under lojalitetserklæringar om at dei ikkje var med i kommunistpartiet og ville vera lojale til staten USA. Dette gjaldt søppelmenn i kommunen like vel som professorane i alle universiteta, seier Mitchell. Du kunne bli kalla inn til høyring. Under ed måtte du svara på om «du er eller nokon gong har vore medlem av kommunistpartiet».

– Akademikarar som nekta å signera sin lojalitet til staten vart sparka. Det vart du også om du laug under ed.

Tenk at du hadde vore med i kommunistpartiet på 30-talet, men ikkje var det lenger. Du blir kalla inn av McCarthy. Under ed svarar du at ja, du har vore medlem og nei, det er du ikkje lenger. Neste spørsmål: «Veit du om andre som er eller har vore med? Har nokre av desse folka vore med –?»

– Slik ville dei ha folk til å fungera som tystarar. Hugs, dette var under ed, så om du ikkje svarte sant kunne det bli fengsel, og ved mange universitet kunne ein professor mista jobben for noko slikt, seier Mitchell. Og han understrekar at antikommunismen ikkje var noko dei reaksjonære fekk ha for seg sjølve. Også dei liberale, mindre høgreorienterte, tok opp kampen mot Det onde.

– Dei liberale, intellektuelle organisasjonane var stort sett eksplisitt antikommunistiske, og det mangla ikkje på statsstøtte til dei heller. Dermed finst det ein sterk intellektuell tradisjon for antikommunisme i USA, fortel professoren.

Vakum

– Cointelpro var vellukka i og med at FBI klarte å øydeleggja mykje på den organiserte venstresida. Men dei klarte ikkje å halda tilbake det progressive stemningsskiftet, krigsmotstanden og så vidare, meiner Mitchell.

Fyste halvdelen av 1970-åra er som 60-talet. Deretter vakuum. Det er uklart kvar venstresida går, kva side som vil styrkja seg. 11. september 1973 tek det fyrste nyliberale eksperimentet til ved kuppet i Chile. I 1974 får erkeliberalisten Friederich A. Hayek nobelprisen i økonomi. I 1980 blir Reagan vald til USAs president. Høgresida går fram på alle frontar.

– Gjennom åtti- og nittitalet har undertrykkinga av marxistar og venstresida i hovudsak vore ideologisk. Det har ikkje skjedd så enormt mykje på gatene som politiet kunne slå ned, samanlikna med tidlegare, seier Mitchell.

Postmodernismens æra

– Vi er nok ikkje heilt representative, men på vårt felt vann marxistane den intellektuelle striden gjennom 1980-åra, og marxistiske problemstillingar pregar framleis debattane sterkt, seier mannen som har lese seg lengre og lengre inn i skriftene til gamle Marx sidan openbaringa i 1989. Og han kallar det intellektuelle straumdraget han er del av «fundamentalistisk marxistisk».

– Dette er i tydinga at vi studerer Marx heller enn såkalla marxisme. Og så er det ganske mykje såkalla post-marxisme som etter mitt syn gjev slepp på dei viktigaste innsiktene.

Då høgresida sigra godt og grundig rundt 1980, trakk venstrefolk seg tilbake i ulike retningar. Nokre engasjerte seg sterkt i lokalt arbeid med miljøsaker, heimlause og så vidare, folk av Mitchells type trakk seg attende til universiteta. Nokre av dei radikale akademikarane trakk seg så langt tilbake at dei kom ut på andre sida. Dette er postmodernismens æra.

– Då postmodernistisk teori dekonstruerte kategoriar på alle kantar og fann ut at det finst ein masse motstand i forbruk og i å sjå på tv og i «identitet» og så vidare, var det som eit stort, letta sukk gjekk gjennom store delar av det intellektuelle USA. No kunne dei vera radikale utan å gå til dei radikale, farlege spørsmåla om klasse og kapitalisme, seier Mitchell.

– Men problemet er større. Postmodernismen kan også fungera som støtte for nyliberalismen, ved at den fjernar kategoriar som er naudsynte for eit politisk og intellektuelt motstandsarbeid, slik som «klasse». Dette skjer altså under dekke av radikalisme, og i lag med den nyliberale offensiven, dreiv det venstresida ganske langt tilbake, legg han til.

Så kom desember 1999. Seattle!

Skjer ting nedanfrå

Donald Mitchell vil snu. Han vil snu prosessen av retrett og aukande avstand som har ført venstreaktivistar og venstreakademikarar så langt unna kvarandre dei siste to tiåra at dei ved tusenårsskiftet knapt tala same språk. Han vil gjera forskinga og den intellektuelle produksjonen relevant for rørslene. Han trur det er produsert innsikt, teori og forklaringar i store mengder, som ligg og ventar på å bli tekne i bruk på eit meir jordnært nivå, meir politisk.

– Og det skjer ting nedanfrå. Ein ting er denne antikapitalistiske globaliseringsrørsla i alt sitt mangfald. Men vi har også sterke rørsler som Janitors for Justice, som slåst mot at utskiljinga av alle moglege reinhalds- og vedlikehaldsfunksjonar i privat og offentleg sektor skal føra til harde lønnsreduksjonar, fortel Mitchell. Han nemner også kampanjane for Ei lønn å leva av. Kommunar skal ikkje gje kontraktar til selskap som betaler mindre enn det som er kalkulert å vera «a living wage» i det aktuelle området, er kravet.

– Radikale akademikarar kan bidra både med forsking for dei konkrete organisasjonane, men også ved den generelle intellektuelle produksjonen av teori og ideologi som støttar opp om progressive kampar.

– Midt oppe i all denne intellektuelle produksjonen og marxistisk debatt, snakkar de om alternativ? Om sosialisme, for eksempel?

– Ikkje nok. Det skjer. Men alle er redde for slikt snakk.

– Redde?

– Redde for historia, den mislukka statssosialismen. Redde for å gå inn for ein utopi som blir ein dystopi. Og så er jo jobben som akademikar i stor grad å granska og kritisera –

– Men vi svarer ofte at vårt alternativ til kapitalismen må vera demokrati. Og av og til er vi modige nok til å seia at om du i det heile skal tenkja på verkeleg demokrati, er det fyrste som må skje at kollektivet tek over økonomien, produksjonsmidla. Så langt er vi vel komne. Men så er det altså spørsmålet om korleis

– Det burde vi få diskutert ein gong, smiler Don Mitchell.

Magnus Engen Marsdal

Knallharde Skatte-Jens

Jon Michelet

La meg innrømme at også jeg ble oppløftet da jeg så Dagbladets førstesideoppslag onsdag den 6. november i år. «Knallhard Jens skaper budsjettdrama,» sto det. Med feite typer ble det meldt at Jens krevde «kakseskatter». Og det het:«Ap's budsjettkrav kommer til å skape store problemer for Bondevik-regjeringen. Dagbladet vet at Jens Stoltenberg krever å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte. I tillegg vil han ha flere skatteskjerpelser for de aller rikeste.»

Mitt øyeblikk av oppglødd begeistring kjølnet fort ved ettertankens bleke krankhet. Jeg mente å kunne erindre noe om Jens Stoltenbergs tidligere holdninger til skatt på aksjeutbytte. Denne min erindring lovet ikke godt for mulige tiltak fra Ap-ledelsen mot rikfolka.

Men jeg fortsatte pliktskyldigst å lese hva Dagbladet skrev. «Arbeiderpartiet vil legge fram beinharde krav om økt skatt for de rikeste – Kravene er så tøffe at en regjeringskrise kan bli uunngåelig.»

Vi får nå se, tenkte jeg i mitt stille sinn, samtidig som jeg forsøkte å spole tilbake til november for to år siden. Siden hukommelsen er blitt en troløs kjøter, var jeg nødt til å gjøre et dypdykk i arkivene mine. Der fant jeg straks en perle fra Rimi. Det vil si; fra Rimi-kjedens eier, Stein Erik Hagen.

I et gulnet klipp fra Dagens Næringsliv den 21. november 2000 leste jeg følgende: «Truer med å flytte til Danmark – Rimi-Hagen raser mot Skatte-Jens.»

Men var det ikke Sverige Rimi-Hagen truet med å flytte til? Nei, det var i 1998, det, at Rimi-Hagen ville flykte fra det skrekkelige norske skattehelvetet til Sverige. To år seinere, i 2000, ville han flykte til Danmark. Som årsak til denne fluktplanen i retning København oppga Rimi-Hagen at han ikke holdt ut det norske skattetrykket. Han tordnet mot daværende statsminister Jens Stoltenbergs skattepolitikk, både når det gjaldt formuesskatt og skatt på aksjeutbytte.

Uutholdelig

Flytte gjorde han ikke. Rimi-Hagen bor stadig i Norge. Og her troner han nå på toppen av lista over de 500 rikeste personene i landet, den lista som publiseres i Hegnar-bladet Kapital. Den uutholdelige formuesbeskatningen har visst vært til å holde ut for Rimi-Hagen, tross alt. At pengebingen hans skrumpa fra 11,5 milliarder kroner til 9,5 milliarder fra 2001 til 2002, skyldtes ikke formuesskatten, for den var ikke blitt endret en tøddel. Tapet på to milliarder fikk han på grunn av egne pengeplasseringer på børsen.

Rimi-Hagens opprørte gauling kom etter at Stoltenberg hadde talt til Ap-landsmøtet i november 2000. Da sa Jens: «Rettferdig fordeling handler om at de som har mest bidrar mer. Derfor har vi foreslått skatt på aksjeutbytte. De 5 prosent rikeste i landet mottar nesten 90 prosent av utbyttet. De tåler å betale 14 prosent i utbytteskatt.»

Skatt på aksjeutbytte ble straks et tema i Aps budsjettforhandlinger med sentrumspartiene i midten av november 2000. Partene kom fram til et resultat. Det ble ikke 14 prosent, men 11 prosent. Denne offentlige aksjeskatten ga ikke noe særlig i statskassa. Bare en milliard kroner, eller halvparten av det Rimi-Hagen tapte på de private aksjespekulasjonene sine i løpet av ett eneste år.

Høyres finte

I valgkampen ble det holdt gjentatte skattedueller mellom Jens Stoltenberg og Jan Petersen. Høyre-lederen fikk inn en finte hver gang han sa at det eneste skatteløftet Ap hadde var å kutte i toppskatten, og at dette bare ville komme de rikeste til gode. Akkurat som Høyres egne skatteforslag.

Jeg la merke til at Stoltenberg ikke kjempet med særlig iver for fortsatt aksjeskatt. Det virket som om han sjøl ikke trodde på det han sa. Arbeiderpartiet gikk mot valget med rompa først, og datt baklengs. Etterpå har det framstått en virkelig skattepolitisk vinner. Det er Carl I. Hagen. Han har skjønt at den jevne norske velger har gitt opp tanken på at de rike her i landet skal betale skatt. Samme om det er Høyre eller Ap som styrer, de rike greier å lure seg unna skatten uansett. Derfor vinner Hagen fram med vulgærpropagandaen sin der han egentlig forkynner at ingen skal betale skatt i Norge. Vi skal overrisles av oljepenger isteden.

Kritisk fylkesmann

I et innlegg i Dagsavisen 2. oktober i år skrev nåværende fylkesmann i Møre og Romsdal, tidligere statssekretær, Kåre Ellingsgård følgende: «Ap må ta hovedansvaret for skattereformen av 1992 som med sine skatteamnestier og rekordlave kapitalbeskatning i OECD-sammenheng har vært den sterkeste faktor i utviklingen av Forskjells-Norge. Ap ville lenge ikke høre på innvendingene mot å beskatte arbeidsfrie kapitalinntekter langt lavere enn arbeidsinntekter, hva enten kritikken kom fra SV, Sp, LO, egne partimedlemmer eller fra Kåre Willoch. Det er ikke til å komme bort fra at Jens Stoltenberg har et betydelig personlig ansvar for at milliarder av kroner i aksjeutbytte i en lang årrekke kunne utbetales uten utbytteskatt til det lille mindretallet av menn som eier det alt vesentlige av aksjene i landet.»

Reine ord for penga, herr kamerat fylkesmann!

Siste nytt i de budsjettforhandlingene som pågår mens dette skrives er at Ap sier at det ikke er aktuelt med skattelettelser. Men var det ikke skatteskjerpelserdet var snakk om?

Min spådom er at den tøffe Skatte-Jens som hoppet opp som en løve vil ramle ned som en skinnfell, ? en fell de aller rikeste kan varme puselankene sine i.

JON MICHELET

Jon Michelet