* Russlands president Vladimir Putin har vist seg som en mann å stole på. Og da snakker vi langt fra bare om hans støtte til den USA-ledete internasjonale «krigen mot terror». Selv om tiden går fort i internasjonal stormaktspolitikk kan vi ikke unngå å huske tilbake til den gang da et russisk statsoverhode på Norges-besøk ville bli møtt av fy-rop og kritiske spørsmål, enten det var fra regjeringshold eller en markeringssugen opposisjon. Slik er det ikke lenger. For Vladimir Putin har maktet å dreie den skakkjørte post-sovjetiske økonomien i retning av en «moderne og ekspansiv» markedsøkonomi, som har gitt vestlige storkonsern adgang til det voksende russiske markedet. Samtidig har han satt sin signatur på en avtale med USAs president George Bush, som sikrer det oljehungrige landet i vest flere bein å stå på, når oljeleveransene fra Midtøsten strupes på grunn av konflikter. I FNs sikkerhetsråd i forrige uke viste dessuten Russland seg som en «moden medspiller» i dragkampen om en ny Irak-resolusjon i Sikkerhetsrådet. Putin har forstått spillereglene; la de andre store få sitt, så får også du ditt. Han spenner ikke lenger bein på USA bare fordi «det er slik vi pleier å gjøre det». Belønningen Putin har fått, er selvfølgelig frie hender i Tsjetsjenia, hvor sivilbefolkningen betaler prisen med stadig nye liv. Norske myndigheter har signalisert at de vil ligge lavt i forhold til Tsjetsjenia-konflikten under Putins besøk, og ikke bare fordi det fortsatt hersker landesorg etter hendelsene i Moskva i forrige måned. En slik holdning er ikke akseptabel. Vår sympati kan ikke ligge hos det russiske folkets øverste myndigheter, men må snarere ligge hos den tsjetsjenske sivilbefolkningen. Disse ønsker vi for øvrig stadig velkomne, som flyktninger i våre statlige mottak.