Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Husvotten

Et eventyr forteller om en særdeles elastisk strikkevott som greide å romme mange, stadig større og farligere dyr, før ei lita mus ble dråpen som fikk votten til å sprekke da hun fikk bjørnen til å nyse. Huset mitt er som en elastisk strikkevott. Alldeles fullt, men likevel er det alltid plass til litt til. Åpne veggflater kan ikke lenger måles i kvadratmeter, til nød i desimetre. Skapdørene er fulle av viktige oppslag, både utenpå og inni. I vinduskarmene sloss de egentlige stueplantene om plassen med halvdøde tomatstengler som nekter å skifte farge på fruktene. Alle skuffer og hyller, i alle skap og kommoder, er proppfulle av klær og ting. Møbler har vi rikelig av, og på alle ledige flater hoper det seg opp, ikke minst med uleste aviser (vi kan jo ikke bare kaste Klassekampen!). Votten er altså allerede sprengt, og kalenderne (vi har selvsagt mer enn en!) forteller at det nærmer seg jul. Ergo: Flere ting. Som den årlige höjdaren, adventskalender for 3. Det blir 72 ting som skal pakkes inn og henges opp med 72 tråder. Så blir kalenderen hengende der, skeiv og sliten, mens jeg lurer på om ungene mine kommer til å huske den når de blir voksne med like varme følelser som meg – når jeg tenker på den gangen det var jeg som pakket opp, og ikke inn. Jul betyr haugevis av nye greier som skal presses inn i skuffer og hyller. Vi leter desperat etter ideer til gaver som blir borte – badeskum, hjemmelaget syltetøy? Ingen trenger noe, men alle skal ha et eller annet likevel. Om ikke annet så fordi det ville være helt feil om ikke jeg gir svigermor noe, når svigerinna mi gjør det. Apropos den eldre garde. De har som regel også ganske fulle hus, og dette innboet varer lenge. Nærmest uendelig lenge, ifølge Odd Børretzen. Hvor skal det bli av alt arvegodset? Det vrimler av brukte ting i Norge, antakelig kunne hver eneste innbygger ha innrettet seg makelig hvis vi delte likt. Loppemarked er det håpløst å arrangere, ingen trenger noe lenger. Kanskje må vi snu prinsippet på hodet: Den som gir fra seg noe må betale, mens de som vil forbarme seg over skrotet får det gratis?! Tingenes tyranni tar mange former, for eksempel en litt sliten følelse av å være sin egen kompostbinge når kroppen alltid er iført klær fra slektninger som foretrekker jevnlig utskifting. Når skaffet man seg sist et plagg fordi man virkelig likte det? Gjenbruk er bra, og shopping for shoppingens egen skyld er ikke bra, men alle later til å være opptatt av individuell framtoning – da er klærne viktige. Trettenåringen er nådeløst ærlig: «Du har ikke stil i det hele tatt.» Antakelig bør man være glad til, men ettersom alderen gjør folk stadig mindre delikate skylder man kanskje omgivelsene å ikke bare dusje regelmessig, men også å kvitte seg med klær som er loslitt i kantene? Det er jo ekkelt å se på gamle folk med flekker og frynser. Av småbarn og unge, aktive mennesker derimot, forventer man nærmest litt av begge deler. Når mange nesten ikke eier klær, kan man da tillate seg å kaste ei slitt T-skjorte for ikke å framkalle ubehag hos sine medmennesker? Er det medmenneskene eller vi som bør forandre oss?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen