«Eufori»Det er virkelig blevet sommersommer i skuffen med plasticdyrsommer i min vandrete sjælog på gåturen med åben skjortedet er blevet sommer i grubleriernesommer der hvor albuen rammer dørkarmenog i posen med kaninfoder det er blevet sommeri min nattevågen og inde i vaskemaskinendet er blevet sommer på listerne over selvmordsommer mellom de kolde pastaer i afløbetsommer i dukkevognen og i markedskræfternedet er blevet sommer ved mine fødderog ved den franske grænsedet er blevet sommerpå bunden af hvert punktumsommer hvor kattene færdessommer på telefonsvarerensommer på trappen der fører fra barndom til voksenfra melonkød til natskøddet er blevet sommer i en mælket umulighedSlik lyder det første diktet i suiten med den lovende tittelen «I den vaskeægte vanvittige virkelighed», en suite som befinner seg i den danske poeten Morten Søndergaards (1964) splitter nye diktsamling. Vinci, senere (utgitt på Borgen Forlag) er så ny at den ikke har rukket å bli anmeldt i Danmark ennå. Dette er ikke en anmeldelse, snarere et varsku eller en henrykt anbefaling. Morten Søndergaard er en av flere skandinaviske poeter som deltar på Poesifestivalen i Bergen førstkommende helg. Enhver som har anledning bør kjenne sin besøkstid, som det heter. Søndergaard har tidligere utgitt fem diktsamlinger og en roman. Diktsamlingen Bier dør sovende (1998) kan regnes som høydepunktet og den ble hans gjennombrudd i Danmark. Ved siden av å ha oversatt flere bøker av argentinske Jorge Luis Borges, har Morten Søndergaard også utgitt en bok sammen med Tomas Thøfner: Hypoteser for to stemmer, som har vært litt av en hit i Danmark og nylig kom i 3. utgave på Borgen (den har tidligere vært utgitt av avantgardeforlaget Øverste Kirurgiske, med noen færre tekster). Hypoteser for to stemmer er en obligatorisk bok for dem som vil holde seg orientert om og i dansk poesi. Morten Søndergaard er, sammen med blant annet Martin Larsen (1969) og Katrine Marie Guldager (1966), en ledende stemme i generasjonen som fulgte etter Niels Frank og Pia Juul (som fulgte etter 80-tallsgenerasjonen med Søren Ulrik Thomsen, F.P Jac, Michael Strunge, Pia Tafdrup, pluss, pluss). En utrolig variert og verbal sanselighet flettet inn i et høyt refleksjonsnivå kjennetegner Morten Søndergaards poesi. Jeg forbinder ham med en metaforrik poesi, noe man finner eksempler på også i årets dikt, men vel så ofte er billedstrømmen nedtonet eller snarere forenklet og kanalysert inn i hvert enkelt dikts overgripende bilde eller overskuelige figurer som betegner en indre tilstand:«Naboernes hus»Jeg fodrede naboens hestemed stjerneaffald og tabteen glød i halmennu slikker flammer udgennom sprækkernei naboenes husnu brænder naboernes husnok helt ned til grundenog der bliver vedmed at løbe hesteud gennom dørentil naboernes husimens står naboerneuden for husetog holder om hinandensom to fede børni tv råber nogen opom demokrati og frihedjeg er en mark med blå køerEn av diktsuitene i Vinci, senere tar for seg ulike aktive vulkaner og er basert på Opslagsbog for skole og hjem 1964. I en annen diktsuite, den lange «Landskaber», beskrives, slik jeg tolker det, en opplevelse av å befinne seg i et fremmed land (slik Morten Søndegaard selv gjør: Han bor i Italia sammen med kona, forfatterinnen Merete Pryds Helle). Det er naturligvis ikke landet som er fremmed, men en selv, men ikke riktig slik heller. Enkelte vesener går igjen: en blind katt («Jeg lukker den blinde kat ind./ Den har en muldvarp i munden./ Også muldvarpen har fem/ fingre på hver hånd, en håndværker med/ hård hud fra landskabets underside.»), svaler, gjester som kommer på besøk, som faller ned fra trær og får hjernerystelse. I det første diktet heter det: Landskabet prøver sin stemme på os,det prøver at udtalevores fremmedartede navne,men vi er heller ikke i stand tilat formulere dét. Hvad vil du vide?