Solstads siste roman, T. Singer (1999), åpner med skildringen av et skambefengt barndomsminne: Hovedpersonen ble en gang tatt på fersk gjerning mens han lo en forsert latter . Latteren var egentlig beregnet på en jevnaldrende venn, men ble overhørt av en utenforstående. Dette minnet er så betent at selv den voksne Singer må gjemme ansiktet i hendene og stønne «Nei, nei» hver gang det flimrer for netthinnen hans. Sært? Ikke i det hele tatt. For Dag Solstad er T. Singer en helt – nettopp fordi han fortsatt evner å skamme seg .