Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Leder:FN-tiltak må til

Norge har avsluttet sin formannskapsmåned i FNs sikkerhetsråd og tar med kledelig beskjedenhet æren for å ha ført fram to resolusjoner om Palestina-konflikten. Begge resolusjonene skal bygge opp under postulatet om at Norge fører en riktig politikk i Midtøsten og at all kritikk som rettes mot regjeringa for holdningsløshet, er feilslått. Det er all grunn til å gå både FN-resolusjonene og norsk politikk nærmere etter i sømmene. Resolusjonen som går inn for å opprette en palestinsk stat, er historisk av to grunner: Den gir kravet folkerettslig legitimitet, og den taler Ariel Sharon midt i mot. Men den er verken tidfestet eller har avtegnet grenser, og den har ingen krav til oppfølging annet enn generelle henvisninger til Tenet-planen, Mitchell-kommisjonen og Saudi-planen. Disse planene har Israel avvist, alle som en. FN-resolusjonen har ingen oppfølgingsplan overfor okkupantmakta Israel, som ennå har til gode å etterleve FN-resolusjon 242 og 338 og andre FN-vedtak fra tiår tilbake. Heller ikke FN-resolusjonen 1402 om israelsk tilbaketrekking er forfattet slik at USA og Israel ikke kan fortolke den etter eget behov. Israel tolker resolusjonen til at en tilbaketrekking først skal følge etter at en våpenhvile er trådt i kraft. USA viser at Washingtons politikk ikke er endret ved å gi sin tilslutning. FNs generalsekretær Kofi Annan reagerer kraftig. Det blir nå opp til den norske regjeringa å komme med et utvetydig standpunkt i forhold til resolusjonen. Dersom den fortolker resolusjonen i samsvar med Annan, må regjeringa umiddelbart stadfeste det overfor USA og Israel og fordømme deres alternative fortolkning. I tillegg må man følge opp med å kreve internasjonale tiltak i tråd med palestinernes appell om beskyttelse mot okkupantmakta i form av sanksjoner og FN-observatører.