Det er en studietur arrangert av Norsk Redaktørforening som har brakt meg til storbyen lengst sør i Afrika. Her har jeg aldri vært tidligere, og jeg er nesten slått flat av sterke inntrykk og voldsomme kontraster. Cape Town har mange navn. På afrikaans heter byen Kaapstad, og Kappstaden het den i skoleatlasene i min barndom. I tillegg kommer de navnene byen har på afrikanske språk. Slik jeg opplever byen består den av Cape og Town, av Kaap og Stad. Cape/Kaap er de rike, hvite bydelene ved Atlanterhavets bredd og oppe i åsene under det vidgjetne Taffelberget. Town/Stad er de endeløse slumområdene som ligger på sletta kalt Cape Flats. På engelsk blir de kalt for «townships» eller «shantytowns». Vi var så heldige at vi allerede på første besøksdag fikk en reise gjennom disse bydelene. Vi skulle besøke en baptistkirke i Langa og et husflidsprosjekt i Khayelitsha. Turen førte oss også gjennom andre svarte bydeler med navn som noen vil huske fra oppstander mot apartheidregimet, Crossroads og Gugulethu. Naturligvis blir en slik endags ferd overflatisk. Men svært mange av turistene som besøker Cape Town får ikke sett annet av slummen enn de blikktakene og plankeskurene en kan skimte fra flyet. Og til tross for det overflatiske i ferden, etterlater den uutslettelige minner.