Klasseallianse, ikke regjeringssamarbeid
Arbeiderpartiet har sittet over skrevs i store deler av sin historie. Fra 1930-tallet til langt inn på 1970-tallet klarte partiet å forene en politikk som både gav rammevilkår for kapitalistisk vekst og en andel av denne veksten til folk flest. Partiet var samtidig statsapparat og folkebevegelse. Det hadde en reell basis i arbeiderklassen og andre folkelige klasser – og et voksende sjikt som via partiet besatte stillinger i kommunale og statlige organer. Nå klarer partiet ikke å sitte samme kunsten, å sitte overskrevs. En annen motsetning har åpnet seg. Arbeiderpartiet ble formet i industrikapitalismens fase; nå er vi inne i en informasjons- og tjenestekapitalisme. Det er ikke det at partiets ledelse ikke har sett denne omdanningen og ikke har villet plassere seg i de nye stigende gruppene, alle de som håndterer informasjon i en eller annen forstand, det være seg som teknokrater eller innen informasjonsteknologi. Tvert imot har det signalisert meget tydelig, gjennom sammensetning av regjeringer og av rådslagningsgrupper at det vil være et »moderne» parti.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn